– Ekteparet Olsen er ikke lenger fornøyde med tilværelsen på kvisten i Verksmesterboligen, og de bestemmer seg derfor for å flytte derfra. Elise er glad for at sladrekjerringa endelig er borte fra huset deres, men samtidig er hun nå nødt til å finne en ny leieboer til kvisten. Like etter at hun har hengt opp en lapp i melkebutikken kommer en ung mann til Verksmesterboligen. Dette er Olaf Wolfgang Henricksen, som gjerne ønsker å leie kvisten. Elise synes han virker som en hyggelig mann og de inngår straks leieavtale. Det viser seg at Elise har rett i antagelsene om Olaf, alle liker han og han tilbyr seg til og med å være barnevakt for Hugo mens Elise er på arbeid. Men når Elise og de andre besøker moren og Asbjørn på Kjelsås stusser de begge veldig over navnet på Elises nye leieboer, men de ønsker ikke å si noe mer. Hva er det de vet om Olaf som verken Elise eller vi leserne vet? Dette er jevnt over ei god bok, men den er kanskje ikke like spennende som mange av de tidligere bøkene i serien. Allikevel leste jeg denne boka med stor glede og jeg ser fram til neste bok.

– Det nærmer seg fødselen for Elise, men det hjelper ikke. For å få endene til å møtes er hun nødt til å ta seg lønnet arbeid ved siden av skrivingen. Hun prøver så godt hun kan å hjelpe Peder med skolearbeidet, men uten å lykkes. Midt oppi alt får hun sjokkerende nyheter, og hennes verden er nær ved å falle i grus. Dette her var ei ganske trist bok. Alle gode ting som skjer innimellom, oppveies med noe kjempetrist, så man blir ikke i godt humør av å lese den. Den er tross alt veldig spennende, så det er ikke noen tabbe å lese den. Kvalitetsmessig er boka ikke kommet opp på samme nivå som de tidligste bøkene i serien, men jeg skal ikke klage. Den er heller ikke noe dårligere, og forhåpentligvis er Frid Ingulstad i ferd med å snu den negative kurven med denne romanen.