Evelina blir fullstendig handlingslammet når hun ser komsen med Ailo forsvinne over kanten og rase ned i avgrunnen. Det føles som tiden står stille, før hun kommer til seg selv igjen og innser at hun må lete etter sønnen - som måtte være vettskremt.

- Moren din kommer snart, Ailo. Ikke vær redd. Jeg er på vei ... Hun gråt høylytt mellom de lange tiradene av trøstende og beroligende ord. - Han er ikke død. Ikke skadet heller. Han lever. Alt blir bra ...

Finnmark på slutten av 1800-tallet