– Ingebjørg Olavsdatter får virkelig gjennomgå. Når Ture blir lam, og alle går rundt og synes synd på ham, lar han raseriet gå ut over Ingebjørg i all hemmelighet, og ingen tror på at hun er i livsfare, og at Ture lurer alle sammen. Samtidig har fru Benedicte lurt til seg Tures frille, og bruker henne til å hjelpe seg med trolldommen som Ingebjørg har avslørt at hun driver med. Men ingen tror henne. Disse bøkene er brutale og ekle, som livet nok var på tiden de omhandler. Derfor er den svært realistisk skrevet. Den har et godt språk, gjennomført, men samtidig lettlest, og med stor skrift. Selv om boken er kjempespennende og god, kan den ikke anbefales for hvem som helst på grunn av at skildringene er veldig groteske og grusomme.

– Forrige bok sluttet med at Folke kastet seg mot Ture da han prøvde å angripe Ingebjørg med kniv, og at Ture deretter falt og slo seg stygt. Her får vi vite hvordan det går videre med Ture, Ingebjørg, Jomfru Adalis og de andre. Nye momenter dukker opp, men fremdeles er det mye av det samme gamle - det som jeg ikke akkurat har vært overbegeistret for i de tidligere bøkene. Trolldom skjer også på borgen, og nok en gang er Ingebjørg i faresonen. Jeg lengter etter å lese om hell og lykke for henne - varig glede, men det skal tydeligvis ikke skje enda nei. Så det er ikke forferdelig spennende å lese, det kan jeg fastslå. Men på slutten av boka blir det straks mer interessant, det skjer en stor forandring, men om det blir til det bedre er vanskelig å si. Iallefall fikk jeg det inntrykket da jeg leste den siste siden. Men, den som følger med videre i serien får se... kommer til å lese neste bok også, og håper at ting snur seg til det bedre! Ellers vurderer jeg å kutte ut serien..