– Dette er den nest siste boka i serien, og det skjer mye her. Blant annet har Maria funnet ut at hun må selge krambua, siden hun nå har blitt husfrue på Heimly, og dermed ikke har tid til begge deler. Men hun ønsker ikke å la hvem som helst ta over bua, hun vil at det skal være noen som jobbe for å videreføre det Peder og hun har bygd opp. Og kanskje har den nye eieren stått nesten rett foran nesen hennes hele tiden. På Dalsrud blir de stadig vekk plaget av Steffen, og det virker ikke som om det er noen ting de kan gjøre for å bli kvitt ham. Mennen drar som vanlig på vinterfiske, og barna har fått en kalender hvor de kan holde nedtelling til at mannfolka kommer tilbake. Men en dag kommer lensmannen med et trist budskap. Det har vært et forlis, og over hundre menn har fått en våt grav. Elisabeth ber til Gud om at det ikke må være noen av deres menn som har omkommet. Dette var ei veldig ålreit bok, men det er litt vemodig og tenke på at den neste boka er den siste i serien.

– Steffen er tilbake i bygda og hevder sin uskyld. Bygdefolket deler seg inn i to grupper, de som tror på Steffen og de som ikke gjør det. Stffen besøker også Elisabeth. Han truer henne for å få henne til å si at han er uskyldig. Amria har fortsatt problemer med å tilgi det som skjedde sankthansnatten. Men hva var det egentlig som skjedde? Elen skaper igjen konflikter for MAria og Olav. Hun vil at de skal være faddere for sønnen hennes og at de skal legge alt det vonde bak seg, men fremgangsmåten er ikke blant den beste. Dette er nest siste bok om havets datter. Jeg gleder meg til å lese den siste.