– Ulykkene fortsetter å ramme Ingebjørg. Sæmundgård brenner ned til grunnen og Ingebjørg og resten av husstanden er plutselig hjemløse. Samtidig hører de rykter om at en ny pest er underveis, og da det viser seg at det er en realitet bestemmer Ingebjørg og Folke seg for å reise til farsgården hans i Halland. Selv der viser det seg at Ingebjørg ikke er trygg for de mange farer som forfølger henne da hun får høre at Anna er blitt løslatt igjen. Personlig syns jeg serien begynner å bli litt kjedelig siden ulykkene som rammer Ingebjørg aldri tar slutt, og jeg har begynt å vente på en avslutning.

– Jeg føler serien har blitt veldig forutsigbar, og at det stort sett skrives om mye av det samme, bare med små variasjoner. Også i denne boka er det ulykke etter ulykke, og samlet sett så må jeg si at det må da være grenser for hva en person kan komme ut for i livet sitt også. Sæmundgård brenner, det bryter ut en ny pest, Ingebjørg blir nesten spist av en ulv, det ser ut som om hun skal miste barnet, og selv om én av de gamle fiendene hennes dør, så dukker en "ny" en opp - som sikkert kommer til å plage Ingebjørg i mange bøker fremover. Greit nok, dette er en romanfigur med oppdiktet liv, men det må gå an å skape spenning og god lesing uten at "alt" skal handle om frykt, ulykker, død, fiender osv. Delen om Gaute og hans forelskelse var et lite lyspunkt, men også der ser jeg for meg hvordan historien vil bli videre. Frid er flink til å formidle kunnskaper om gamle tider og å sette oss lesere tilbake i tid, men det er ikke nok til at jeg kommer til å kjøpe flere bøker. Dessverre. Svak 3'er.