En sann historie
- intervju med Anne B. Ragde

Egentlig vil jeg ikke være en som absolutt skal vite hva som er sant i en roman og hva som «bare» er oppdiktet. For det har jo ingenting med saken å gjøre ...

Anne B. Ragde intervjuet av Nina Aspen

- Det er en sann historie.

-  Anne B. Ragde (f. 1957) sier det nesten før jeg har satt meg ned og fått fram papirene. – Er den det, sier jeg og tenker på de møysommelig formulerte som skulle lirkes forsiktig fram for ikke å såre og tråkke på tær.

-  Jeg ble intervjuet om Arsenikktårnet i Bokbadet i 2001. Etter intervjuet ville jeg presentere moren min for programleder Anne Grosvold. Da mamma tok Grosvold i hånden, sa hun stolt: «Det er jeg som er Ruby».

-  Ruby i Arsenikktårnet hater moren sin. Og vi snakker om et virkelig og intenst hat. Leseren blir naturligvis bestyrtet over at det er mulig å føle et slikt hat for sin egen mor at man jubler når hun endelig er død.

-  Ja, det var en grusom opplevelse å reise til Danmark da mormor døde, sier Anne B. Ragde.Kontrastene: mammas og onkel Palles (Ib i romanen) lettelse og glede og min egen sorg. Jeg hadde et svært nært forhold til mormor, selv om mamma hadde brutt helt med henne og ikke hadde snakket med eller truffet henne på mange år. Jeg fikk brev av mormor som ble avsluttet med: «Hils din mor.»

-  Så det er din egen slektshistorie du forteller?

-  Det er en svært personlig bok, dette, men jeg synes ikke den er privat. Det private ligger kamuflert bak romanfigurene. Det meste er sant, det vil si at det har skjedd i virkeligheten, mens andre ting er lagt til og endret på.

- I boka står det at fotografiet på omslaget er tatt av Rudolph Koppitz og er i forfatterens eie. Siden dette fotografiet også er en del av historien og fotografen Rudolph har et forhold til Malie, mormoren, når hun er ung, gjør dette bildet meg fryktelig nysgjerrig.

- Det er sant som det står i Arsenikktårnet, at mormor ville at jeg skulle arve det bildet da hun døde. Og det er sant at Rudolph og mormor hadde et forhold og at han kanskje er faren til mamma, altså min egentlige morfar. Men det vil vi aldri få vite. Rudolph Koppitz er død, men jeg vet at han hadde en datter som het Therese. Mormor rådet mamma til å kalle datteren sin, altså meg, for Therese da hun fikk en datter. Det visste jeg faktisk ikke før jeg bestemte meg for å kalle meg selv for Therese i boka. Det var først senere jeg fikk vite det.

- Jeg klarer ikke helt å slippe det bildet, Bewegungsstudie. Det er så elegant, har former og linjer og skygge og lys som spiller sammen. Din roman virker nesten å være skapt i samme ånd. Har du tenkt slik?

- For meg er den nakne kvinnen min mormor. De andre blir skygger og kontraster i forhold til henne.