Meny

Bokklubbens Barnebibliotek

Alle samfunn har ikke i samme grad behov for bøker. Mange kulturer har faktisk klart seg bra uten - ikke minst på grunn av en florerende muntlig fortellekunst. Det er først og fremst fortellingen vi ikke kan klare oss uten - enten den nå er skrevet ned eller den fremføres muntlig.

Jeg våger påstanden at boka ikke behøves i alle samfunn, men historier trenger alle samfunn, og etter tapet av den muntlige fortelletradisjon vil det viktigste medium for den gode historien være boka, eller iallfall den skrevne tekst, altså litteraturen. Det er ikke bare den muntlige tradisjon som går i oppløsning i et postmoderne samfunn, også mye av grunnlaget for en muntlig tradisjon forvitrer, ikke minst det tradisjonelle familielivet med de lange identitetsskapende familiesamtalene, som ofte var stinne av historier og episke elementer.

Det er nå vi trenger bøker. De er viktigere i dag enn de var for femti eller hundre år siden da vi ennå øste av morsmålets muntlige fortelleskatt. I et moderne massesamfunn burde det være like selvfølgelig å lese for sine barn som det er å pusse tennene deres. Tannhygiene er naturligvis viktig, men i stadig sterkere grad er foreldre ansvarlige også for barns "opplevelseshygiene".

Jeg ser for meg følgende episode i en liten familie. En liten jente holder en bok i hånden og spør mamma om hun kan lese den for henne. Mamma, som har mye å tenke på for tiden, rister på hodet og svarer: "Ikke nå, Charlotte." Eller: "En annen gang, vennen min." Men jenta gir seg ikke. "Les den for meg," sier hun, "du skal lese for meg!" "Vi har ikke tid," sukker mor. Hvorpå jenta ser trassig opp på henne og utbryter: "Jeg har tid!"

Og apropos tid: Jeg stod en gang på trappen til en barnehage og pratet med faren til et av barna. Vi snakket om vær og vind, så kastet han et blikk på armbåndsuret før han pustet tungt og utbrøt: "Jammen tar det mye tid å ha barn!" Jeg var nokså fornøyd med det spontane og halvt ironiske svaret jeg gav. "Ja, sa jeg, livet tar tid." Jeg har endog møtt følgende sukk fra både kvinner og menn: Det krever så utrolig mye tid å leve i et parforhold! Og riktig nok: Kjærligheten er tidkrevende. Noen "instant love" finnes ikke. Å elske et annet menneske er så tidkrevende at det i perioder kan dominere hele ens tilværelse, for ikke å si berike den. Slik er det med bøker også. Å berike seg på gode historier er tidkrevende. Å berike sine barn er tidkrevende - og iblant nesten på kollisjonskurs med ens egen agenda.
 
Det kan ikke utlignes senere i livet at vi som barn ble frarøvet muligheten til å lese Milne, Lewis, St. Exupéry, Carroll, Michael Ende, Roald Dahl eller Astrid Lindgren - for bare å nevne noen få navn. Vi går ut av barndommen med et levende barn inni oss, og det barnet skal vi leve med gjennom hele resten av livet. Den som har et sunt barn inni seg - ja, en fullbåren barndom - står som regel sterkere også som voksen. "Barnet er mannens far" - eller kvinnens mor.

I en postmoderne verden kan flere og flere barn trenge å ha tilgang til en varmekilde som mange foreldre i sin travelhet ikke lenger er i stand til å fylle. Bøker er en slik varmekilde. Boka er antagelig en bedre foreldrevikar enn dataskjermen eller fjernsynsapparatet. Jeg skal ikke legge skjul på at lesning kan være direkte sunt. Erfaringer og opplevelser vi henter ut av bøker vi leser kan for mange utgjøre en kraftfull profylakse mot flere alvorlige lidelser senere i livet, for eksempel kjedsomhet, identitetsløshet, maktesløshet, intoleranse og nihilisme.

Å lese bøker er med på å støpe det unge menneskets sinn. Den som leser bøker, utvider ikke bare sin horisont, men sin personlighetskjerne.

Å lese er å møblere sitt eget indre hus. Dette aspektet har alltid fulgt fortellingen. I de skriftløse kulturene var myter og eventyr både identitetsbærende og kulturbærende. Myten var den skriftløse kulturens leksikon. Bøkene vi leser som barn, utgjør et slikt indre leksikon, en fablenes og fantastikkens encyklopedi. Det samme kan sies om fortellingen vi hører på mors eller fars fang. Men det ser ut til at boka mer og mer erstatter den muntlige godnatthistorien. Kanskje fortelles det færre godnatthistorier, men samtidig finnes det også flere bøker å øse av.

Tidligere var et menneskes identitet knyttet til en bygd eller landsby. Svaret på spørsmålet "Hvem er du?" var uløselig knyttet til et nærmiljø. I dag taler vi om den globale landsby. Slik blir det stadig mer nødvendig å knytte sin identitet til hele den nye landsbyen. Men da trenger vi også noen felles møtepunkter. Vi trenger felles referanser. Og vi ser allerede hvordan dette behovet fylles av litteraturen, av "verdenslitteraturen". Jeg tenker på klassiske tekster som eventyrene om "Askepott", "Tornerose" og "Snehvit", kunsteventyr som "Keiserens nye klær" og klassiske barnebøker som "Ole Brumm", "Pinocchio", "Alice i eventyrland", "Momo", "Løven, heksa og klesskapet", "Den lille prinsen" og "Pippi Langstrømpe". Klassiske barnebøker, sa jeg. For ikke å si globale. Og er det noe verden trenger mer av i dag, så er det globalt fellesgods. En pandemisk farsott som "Harry Potter" kan være et helt aktuelt eksempel. Si meg hva du leser, og jeg skal si deg hvem du er!

"Hester fødes," sa renessansehumanisten Erasmus av Rotterdam. "Mennesker fødes ikke, de dannes."
Som mennesker er vi på en måte uferdige fra naturens side. Når naturen har sagt sitt, må vi si resten selv. Poenget er at vi ikke har noen "rest" å legge til så lenge vi er kulturløse, enn si litteraturløse. Da lever vi i en slags åndelig urtilstand, en urtilstand som med tiden simpelthen kan utgjøre en alvorlig risiko for omgivelsene. En slik urtilstand kan lett oppstå nettopp i det digitaliserte massesamfunnet, eller i det vi kaller for "asfaltjungelen".

Vi har ikke bare forlatt den grønne jungelen. Vi er ferd med å brenne den ned. Men også i betongjungelen lurer sultne rovdyr og listige slanger. Den moderne Mowgli - som blir oppfostret ikke av dyr, men av maskiner - trenger beskyttelse og vern mot asfaltjungelens farer. Så finnes det også virtuelle jungler, med internett som den aller viktigste. Det lever barn i disse nye junglene som er skremmende fattige på identitet, på livsgnist, livsmot og tro på egen fremtid. Men de roper til oss, de ber om åndelig føde. Dette "skriket fra jungelen" er kanskje det beste vitnesbyrd om at bøkene og barnebøkene har en fremtid.

Så har jeg blitt bedt om å runde av med noen ord om hvorfor jeg selv begynte å skrive. Fra jeg var ganske liten - og helt fram til i dag - har jeg hatt en intens opplevelse av å befinne meg i et eventyr, ja, i et uutgrunnelig mysterium. Jeg opplevde det som uendelig mystisk at jeg var til og at det fantes en verden overhodet. Slik kunne jeg vende meg til en voksen og si: "Er det ikke rart at vi er til?" Eller: "Er det ikke merkelig at det finnes en verden?" Og den voksne svarte gjerne: "Nei, hvorfor synes du det?" Men jeg insisterte: "Synes du at verden er helt normal, du da?" Og den voksne sa: "Jammen det er den, da!" Eller det kunne komme et nesten foruroliget: "Sånt skal du ikke gå og tenke på ..." Men ingen klarte å dempe min forundring. Jeg visste at det var jeg som hadde rett, og jeg bestemte meg for aldri å bli en voksen som tar verden for gitt. 

Det var dette det dreide seg om da jeg begynte å skrive. Da jeg som voksen ble mer talefør enn jeg var som barn, ville jeg prøve å få mennesker til å sperre øynene opp for dette forunderlige eventyret vi er på en altfor kort gjennomreise i. Det dreide seg om det store livsmysteriet. For å oppleve det må vi kanskje bli som barn igjen. Vi må børste av oss våre verdensvante manerer og bli som barn.

Vi settes inn i et eventyr - som går ethvert barneeventyr en høy gang - men etter hvert blir vi så vant med alt som er her at vi til slutt tar hele tilværelsen for gitt. Kanskje oppdager vi ikke at det foregår noe magisk bak sprinklene i den nye barnesengen vi kjøpte på IKEA. Der inne mellom sprinklene blir verden skapt. For verden blir aldri gammel. Det er vi som blir gamle.

Barnet har nettopp ankommet det store eventyret - og insisterer igjen og igjen på at vi har fjernet oss fra eventyret ved simpelthen å kalle det for "virkeligheten".  "Mamma, hvorfor blinker stjernene?" "Hvordan kan fuglene fly?" "Hvorfor har elefanten så lang nese?"

"Nei, det vet jeg virkelig ikke. Og nå må du sove, Petter, hvis ikke må mamma bli sint, vet du."  Det paradoksale er at barnet mister den energiske opplevelsen av å være til omtrent samtidig som det lærer å lese. Derfor trenger barnet taleføre forsvarsadvokater. Derfor trenger barnet bøker. Derfor trenger også vi voksne barnebøker. De kan hjelpe oss til å holde fast en gammel erfaring som vi ellers ville miste.

I et gammelt latinsk ordtak heter det: Mutato nomine, de te fabula narratur - "Du kan bare forandre på navnet, så er det deg historien fortelles om!"

Hva er det som gjør at barn uten videre lar seg fortelle om nisser og alver i eventyret? Kanskje er det fordi de har en slags latent bevissthet om at de er noen små alver i eventyret selv.

Hvordan kan vi akseptere en fabel der dyrene taler og tenker som oss? Kanskje er det fordi vi vet at også vi er noen fjerne slektninger av bjørnen og ugla, eselet og tigergutt.

Vårt eventyr er ikke smidd av ord. Det er vevet av stjernestøv, av atomer og molekyler, proteiner og aminosyrer. Her er vi hest og hare, gutt og jente. "De te fabula narratur." 

Hvorfor er det så spennende å lese fantastiske fortellinger - som Løven, heksa og klesskapet eller Den uendelige historien? Vi tror jo ikke på det vi leser. Men kanskje klinger det i den fantastiske fortellingen et fjernt ekko fra noe vi halvveis har glemt.

Jeg har ennå til gode å snuble over en marsboer. Men jeg har snublet over meg selv. Så må jeg kanskje lese om marsboeren før det går opp for meg. Jeg må over bekken etter vann. Men det er om meg historien fortelles.

Si ikke at eventyret er oppdiktet. Si ikke at fabelen er usannsynlig. Når verden er, er grensene for det usannsynlige allerede overskredet.

Så trenger vi kanskje verken fabler eller eventyr? Ikke så lenge vi har "virkeligheten", mener jeg. Vi kan skrive om den. Vi trenger ikke den fantastiske fortellingen heller.  Å jo, da - for vi er noen innbarkede vanedyr! Kanskje er vi flinke til å speide ut i universet. Men det er ikke alltid vi er like flinke til å se oss selv.

Fabelen og eventyret speiler menneskenes verden. Men de holder ikke opp bare ett speil for oss. Når vi går inn i eventyret, trår vi inn i et helt speilkabinett med konkave og konvekse speil i en eneste forløyet blanding. I det ene speilet er jeg tynn som en tråd, i det andre er jeg en flatklemt smørbukk. I det tredje deles jeg på midten så jeg ikke lenger er bare én person, men to eller tre eller ti.

Men det er hele tiden jeg som står foran speilet. Og speilet lyver ikke. "De te fabula narratur".

I den fantastiske litteraturens speilkabinett blir vi inspirert til å pusse støvet av virkeligheten så vi igjen kan oppleve verden like tindrende klart som vi gjorde da vi var barn - og før vi ble "verdensvante", før vi begynte å avmystifisere dette forunderlige eventyr vi lever i ved simpelthen å kalle det for "virkeligheten". Og det er håp for oss alle. Alle har vi et lite forundret, nysgjerrig og spill levende barn inni oss. Om vi iblant kan føle oss aldri så trivielle, så bærer vi på en liten gullklump under huden: En gang var vi helt nye her ... (Og vi skal ikke være her bestandig heller. Vi er her bare på et kort besøk.)

Barnelitteraturen setter oss på plass, den gir oss sjansen til å ta et skritt tilbake. Så oppdager vi kanskje at det ligger en verden foran føttene våre. For det er nå vi er vitner til en skapelse. Foran øynene våre reiser det seg et skaperverk. I fullt dagslys. Det er uhørt! En verden velter fram fra ingenting ...

Også sier noen at de kjeder seg!

Gi dem bøker! Gi dem fabler å bryne seg på. Gi dem eventyr!

Som en trassig unge gikk filosofen Sokrates en gang omkring på torget i Athen og stilte spørsmål til menneskene han møtte. Sokrates sa: "Athen er en dorsk hest. Og jeg er en klegg som prøver å vekke den og holde liv den."
Måtte barnebøkene surre som hissige klegger i det litterære landskapet. Måtte de vekke oss fra hverdagens tornerosesøvn og holde liv i vår forundring over tilværelsen!       

Jostein Gaarder 14.9.2006

Publisert: 18-SEP-06