En 30-årsgave til leseren

Lars Saabye Christensen har en 30-årsgave til seg selv og leserne sine. Han opplevde noe fryktelig pinlig, som han laget en poetisk, vakker roman av.

Intervjuet av Marte Spurkland

Det har lenge vært grunn til å mistenke at Lars Saabye Christensen legger igjen spor fra sitt eget liv i tekstene sine. I Saabyes cirkus blir mistanken skjerpet. Jeg-personen er en forfatter som er i ferd med å holde et foredrag under en bokmesse i Paris. Salen er full av lesere, forleggere og redaktører. Så skjer det pinlige. Lars Saabye Christensen vet godt at han har benyttet et grep som gjør leseren nysgjerrig på ham. Men det finnes en balanse mellom selvutlevering og fortelling. Og han holder balansen.

- Saabyes cirkus er en sann historie bygget på en løgn. Eller en løgn bygget på en sann historie. Porten inn i denne lille fortellingen er en forfatter som sitter på en scene, og opplever å falle foran sitt publikum. Jeg prøver ikke å legge skjul på at det er noe som har skjedd meg. Men allerede den første setningen i romanen inneholder en løgn. Det var ikke i Paris jeg falt, det var i London. Det var en mildt sagt pinlig historie, og det var mye jeg ikke fikk sagt etter at jeg falt. Det er det som nå har blitt til en fortelling som i stor grad berører mitt eget litterære univers. Jeg har fulgt noen spor bakover og nøstet dem opp.

Saabyes cirkus handler om en gutt som vokser opp på Oslo vest på sekstitallet, og som går fra å være usynlig til å bli synlig. Men den handler også om å bruke fantasien, om å finne fram til fortellingens kjemi. For å klare det, må man skille mellom hukommelse og erindring. De to er som kart og terreng. De stemmer ikke alltid helt overens.

- Erindringen er ikke den eksakte hukommelsen. Den er i og for seg upålitelig og poetisk. Erindringen forskyver, utelater, dikter om. For meg er erindringen et poetisk fortelleredskap. Så når jeg skriver, bruker jeg mer erindring enn hukommelse. Jeg forbeholder meg retten til å dikte, legge til, trekke fra. Det er det som er fortellingen.

Saabye Christensen er en forfatter som leker seg med de fleste litterære sjangere. Han blir omtalt som en av våre fremste romanforfattere, og som en novellens mester. Til roman å være er ikke Saabyes cirkus spesielt lang.

- Var det noen usikkerhet om hvilket format denne fortellingen skulle få?

- Ja, faktisk. Ganske lenge var jeg litt i tvil om hvor lenge den pinlige situasjonen kunne holde. Men det er en situasjon i første halvdel av fortellingen hvor jeg-personen går ut av blomsterbutikken, og stiller seg spørsmålet om hvorfor han gjør hva han gjør. Og kommer fram til at det er fordi han vil bli synlig. Akkurat der skjønte jeg at det var en roman, ikke en novelle.

Et fremtredende trekk ved Lars Saabye Christensens diktning er at han tillater seg å bryte med realismen. (Hos Saabye Christensen kan mor gråte så mange tårer at hun kan bruke tårevannet til å koke poteter i. Og julebordsgjestene ved Frognerseteren restaurant kan helle vaniljesaus over lammesteken, blande is og sursild og gå til angrep på hverandre med gafler og syltelabber.) Det er befriende å lese.

- Det er befriende å skrive også. Men jeg driver ikke med den såkalte magiske realismen på norsk. Det jeg beskriver er et blikk som opplever ting gjennom tid, gjennom erindringens merkelige forstørrelsesglass. Det er en poetisk overdrivelse. Og jeg syns det skal være temmelig usynlige sømmer mellom det realistiske og den poetiske overdrivelsen. Men det er en befrielse å kunne overdrive.

Og da er vi tilbake der vi startet, ved fortellingen. Av og til virker det ikke bare befriende, men direkte livreddende, å kunne overdrive, fantasere, fortelle. (Det skjer i Saabye Christensens nyeste novelle "Whale Avenue", der to pasienter ved et tuberkulosesanatorium holder hverandre våkne og i live ved å fortelle ting. Det skjer i Saabyes cirkus, der en usynlig gutt finner en måte å gjøre seg synlig på.) Og nå har altså Lars Saabye Christensen frigjort seg selv fra en pinlig historie ved å fortelle om den i en roman.

- Jeg har lyst til å si at jeg hadde det ganske morsomt med å gjenfortelle denne fortellingen. I løpet av disse 30 årene har jeg bygget opp et slags univers hvor mine karakterer hører hjemme, og hvor det er rekvisitter, situasjoner og bilder som er gjenkjennelige. Det er dette universet jeg nå går inn i, og rendyrker det. Det er en slags 30-årsgave til meg selv og leserne. Jeg håper at det ligger et overskudd, noe smittende, mellom linjene. Jeg vet ikke om det gjør det, men det føles sånn.