Utdrag fra En helt vanlig dag på jobben

For folk flest
Når spesielt viktige utgaver av Se og Hør sto for døra, først og fremst jule- og påskenummeret, hendte det ofte at journalister, fotografer, desken og redaksjonsledelsen dro på tur. Et år dro hele redaksjonen til et høyfjellshotell. Her skulle man planlegge påskenummeret og diskutere hvilke saker og kjendiser man ønsket å prioritere. Men minst like viktig; dette var et sosialt arrangement. Dette var et opphold der teambuilding ble prioritert. Sjefredaktør Odd Johan Nelvik ledet troppene. Det var om lag 30 medarbeidere på tur, og første kvelden ble vi kjørt ut i snøscootere på vidda. I et lavvotelt ble det servert suppe og akevitt. Dagen etter sto rallykjøring på programmet. Men først skulle det være et møte for å forberede påskenummeret, som på det meste har solgt over 600 000 eksemplarer.

Journalistene kom med en rekke forslag til reportasjer. Så var det en som foreslo:
"Hva med å lage en sak på Høegh?"
Etter noen sekunders stillhet brøt Bjørn Tvare tausheten som rådet i forsamlingen og spurte, litt forvirret:
"Mener du skipsrederen?"
"Nei, rasisten," svarte vedkommende.
Hvorfor du er kjent, spiller mindre rolle, bare du er kjent, da lager ukebladet gjerne en hyggelig sak. Det er ikke få drapsmenn, bankranere og andre kriminelle som har stått frem "bare i Se og Hør" og fortalt "sin side av saken". Gjerne mot betaling.
Se og Hørs retorikk minner til forveksling om FrPs, noe man ikke minst får inntrykk av gjennom Haaviks og Nelviks ledere.

Under valgkampen høsten i 1997 laget Fremskrittspartiet en brosjyre som ble brukt som innstiftet bilag i Se og Hør. I mange år har ukebladet hatt et svært godt, men uoffisielt, forhold til partiet. De fleste partitoppene har gladelig stilt opp i reportasjer, flere ganger mot store honorarer, gratis utenlandsreiser eller andre tjenester. Da tidligere partileder Carl I. Hagen åpnet dørene hjemme i Bestumveien, ett av hovedstadens desidert mest attraktive nabolag, stilte han selvsagt ikke gratis opp, selv om reportasjen fikk preg av boligannonse siden han på det tidspunktet var i ferd med å selge huset og flytte til FrP-kommunen Nøtterøy utenfor Tønsberg.
Hagen tok seg skikkelig betalt.
Han fikk 100 000 kroner i honorar.
Også Siv Jensen har i mange år pleiet et nært forhold til bladet.
Se og Hør har betalt utenlandstur for partilederen mot at bladet har fått lage reportasje fra samme tur. Se og Hør elsker Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet elsker Se og Hør. Landets største ukeblad og landets største parti deler mer enn gjerne på godene - seg imellom.

I februar 2001 var jeg blitt en Se og Hør-reporter med en viss suksess. Jeg var blant dem som produserte flest oppslagssaker. Jeg hadde opparbeidet meg et stadig større kilde-nettverk, og jeg hadde lært de fleste triksene. Mange av de kvalene jeg opplevde den første tiden, dukket opp med sjeldnere mellomrom. Denne måneden dominerte Fremskrittspartiets kronprins Terje Søviknes nyhetsbildet i flere dager da det kom frem at han hadde hatt sex med en full 16-åring på et partiarrangement i Langesund i Bamble kommune i Telemark. Carl I. Hagens gullgutt måtte stå skolerett og be om unnskyldning i alle medier og tv-kanaler. Han innrømmet dårlig dømmekraft hos Pål T. Jørgensen i TV2s Tabloid. Deretter tok han drosje rett til Marienlyst og gjorde det samme hos Knut Olsen i Redaksjon 21.

Egentlig bodde jeg i Kristiansand for å drive med research til den uautoriserte biografien om Mette-Marit på den tiden. Men jeg var stort sett hjemme i Oslo hver eneste helg, og derfor fikk jeg i oppdrag å få Terje Søviknes i tale.
På denne tiden hadde Se og Hør en sen deadline, bladet gikk ikke i trykken før ved 21-tiden. Mange tusen eksemplarer var for lengst ferdigtrykket da jeg endelig fikk en avtale med Søviknes. Gjennom hans advokat Oscar Ihlebæk, som i likhet med mange såkalte kjendisadvokater gjerne stiller opp med kone, unger, bikkje og hjem i ukebladet mot penger eller andre tjenester, fikk jeg beskjed om at vi kunne plukke opp Søviknes utenfor hans advokatkontor i Oslo sentrum rundt midnatt. Vi skulle kjøre ham til SAS-hotellet på Gardermoen der samboeren ventet. Intervjuet skulle gjøres i bilen.

Fotograf Tom Hansen var sjåfør, jeg satt i baksetet og stilte spørsmål til Søviknes. FrP-toppen var tydelig preget av at det hadde vært en lang og utmattende dag, men svarte på spørsmålene etter beste evne. Problemet var at han sa det samme til meg som han hadde sagt i begge rikskanalene og alle avisene. Målet mitt var selvfølgelig å ta saken et skritt videre. Jeg forsøkte å overbevise Søviknes om at han burde stille opp på et bilde med samboeren.

"Blir du tilgitt av Janniche, vil også velgerne gi deg tilgivelse," maste jeg.
Jeg var ikke så opptatt av om argumentene mine var sanne, jeg brydde meg mer om de virket eller ikke. Søviknes, viste det seg, var ikke nestleder i Norges mest populistiske parti for ingenting. Han hentet frem mobiltelefonen fra innerlommen på den mørke blazeren. Så ringte han samboeren.

Jeg satt i baksetet og var både imponert og rystet på en gang. Imponert fordi det sier mye om hva en politiker er villig til å gjøre hvis han tror det er til det beste for velgeroppslutningen, rystet fordi han ville overtale samboeren, under slike omstendigheter, til å bli med i en reportasje i Se og Hør.
"Hei, det er meg," sa Søviknes med myk og innsmigrende stemme.
Det ble stille i bilen, men vi kunne høre svak gråt fra mobiltelefonen. "Du skjønner det Janniche, at jeg sitter i bilen med to hyggelige karer fra Se og Hør. De lurer på om du kan være med på et bilde. Vi er fremme om cirka et kvarter, tror jeg."
Ti sekunder senere var samtalen over.
"Janniche bare gråter. Hun orker ikke å være med på et bilde. Jeg beklager," sa Søviknes, og så oppriktig skuffet ut.
Jeg ga meg ikke. Først stilte jeg noen generelle spørsmål om hvordan han hadde opplevd denne dagen, men ved avkjøringen fra E6 mot Gardermoen, prøvde jeg meg igjen.
"Hva om du prøver å snakke med Janniche når vi kommer frem? Det blir lettere for deg å forklare situasjonen på tomannshånd. Vi trenger bare et lite bilde. Og Hansen er landets kjappeste fotograf. Vi bruker maks et halvt minutt," forklarte jeg.
Søviknes lovet å gjøre et nytt forsøk på å overtale samboeren. Fotograf Hansen parkerte bilen, og vi gikk inn i hotellresepsjonen. Jeg ringte sitatene mine til Se og Hør, der desksjef Øyvind Kristiansen og redaktør Trond Stensåsen allerede hadde jobbet mange timer overtid. Alt fordi vi ville ha en eksklusiv sak i nummeret som skulle være ute på gaten om få timer. Verken Tom Hansen, som var i ferd med å sende bildene han hadde tatt fra en PC i hotellresepsjonen, eller jeg selv hadde noen tro på at vi skulle få bilde av politikeren som hadde blitt tatt med buksene nede sammen med hans forsmådde samboer. Det virket helt usannsynlig.
Søviknes var tilbake nesten før han hadde forsvunnet.
"Det er greit, men vær så raske som mulig," sa han.
Tv-en sto på i det lille rommet. Idet vi kom innenfor døren, begynte Redaksjon 21, hvor Søviknes hadde deltatt tidligere på kvelden, i reprise på NRK2. Søviknes’ samboer satt på sengekanten. Tårene trillet nedover kinnene hennes. FrP-politikeren satte seg på senga og holdt rundt henne. Tom Hansen trengte ikke å vente på noe klarsignal, men knipset i vei som en ekte paparazzi, mens jeg tok plass ytterst ved samme sengekant og stilte spørsmål med lav stemme. Det føltes surrealistisk, men samtidig fullstendig iscenesatt. To minutter senere sendte fotograf Hansen bildene til Oslo, mens jeg leste over sitatene.

Da vi endelig var tilbake i Stenersgaten, var klokka nærmere to på natta. Reportasjen med Terje Søviknes og samboeren var akkurat sendt til trykkeriet. Tittelen ble:
JEG HAR SVIKTET DEG - JANNICHE!
Trond Stensåsen og Øyvind Kristiansen var i perlehumør, til tross for at arbeidsdagen hadde blitt nesten 20 timer lang. Jeg spurte om jeg fikk lov til å fyre en sigarett på desken, noe som vanligvis ikke bare var strengt forbudt, det var nesten oppsigelsesgrunn.
"Kjør på!" sa Stensåsen.
Vi tre ble sittende og diskutere hvor utrolig det var at Søviknes hadde overtalt samboeren til å stille opp på et bilde i Se og Hør under slike omstendigheter.
"Søviknes er en folkehelt," lo Trond Stensåsen.