Meny

Kapittel 1. Onsdag 5. november 1980. Snømannen.

Det var den dagen snøen kom. Klokka var elleve på formiddagen da digre snøflak uten forvarsel kom ut av en fargeløs himmel og som en armada fra det ytre rom underla seg jordene, hagene og plenene på Romerike. Klokka to var brøytebilene i aksjon på Lillestrøm og da Sara Kvinesland klokka halv tre sakte og forsiktig styrte sin Toyota Corolla SR5 mellom villaene i Kolloveien, lå novembersnøen som en dundyne over det bølgende landskapet.        

Hun syntes husene så annerledes ut i dagslys. Så annerledes at hun holdt på å kjøre forbi oppkjørselen til garasjen hans. Bilen skled da hun bremset ned og hun hørte et stønn fra baksetet. I speilet så hun sønnens misfornøyde mine.

"Det tar ikke ta lang tid, vennen," sa hun.

Foran garasjen var et stort, svart felt asfalt i alt det hvite, og hun skjønte at det var der flyttebilen hadde stått parkert. Det snørte seg i halsen hennes. Bare hun ikke hadde kommet for sent.

"Hvem er det som bor her?" lød det fra baksetet.

"Bare noen jeg kjenner," sa Sara og sjekket automatisk håret i speilet. "Ti minutter, vennen. Jeg lar tenningsnøkkelen stå i så du kan høre på radioen."

Hun gikk uten å vente på svar, trippet på de glatte skoene opp mot døra som hun så mange ganger hadde gått inn og ut, men aldri slik, ikke midt på dagen, fullt synlig for alle villastrøkets nysgjerrige øyne. Ikke at sene kveldsbesøk virket mer uskyldig, men det kjentes av en eller annen grunn riktigere at slike gjerninger ble lagt til etter mørkets frembrudd.    

Hun hørte ringeklokka dure der inne, som en humle i et syltetøyglass. Mens hun ventet og kjente den gryende desperasjonen kikket hun mot nabohusenes vinduer. De røpet ingenting, sendte henne bare speilbilder av svarte, nakne epletrær, grå himmel og melkehvitt landskap. Så hørte hun endelig skritt bak døra og slapp pusten lettet. I neste øyeblikk var hun innenfor og i armene hans.    

"Ikke dra, elskede," sa hun og hørte gråten allerede skrape på stemmebåndene.

"Jeg må," sa han med et tonefall som om det var et refreng han var gått lei av. Hendene hans søkte de kjente veiene, veiene de aldri gikk lei av.

"Nei, det må du ikke," hvisket hun.mot øret hans. "Men du vil. Du tør ikke lenger."

"Dette har ikke noe med deg og meg å gjøre."

Hun kunne høre irritasjonen krype inn i stemmen hans samtidig som hånden, den sterke, men myke hånden, gled ned over huden i korsryggen og innenfor linningen på skjørtet og strømpebuksene. De var som et innøvd dansepar som kjente den andres minste bevegelse. trinnene, pusten, rytmen. Først den hvite elskoven. Den gode. Så den svarte. Smerten.  

Hånden hans strøk over kåpen, lette etter brystvorten under det tykke stoffet. Han var evig fascinert av brystvortene hennes, vendte altid tilbake til dem. Kankje var det fordi han ikke hadde noen selv.

"Parkerte du foran garasjen?" spurte han og kløp hardt.

Hun nikket og kjente smerten skyte som en pil av lyst opp i hodet. Skjødet hadde alt åpnet seg for fingrene hans som snart ville være der. "Guttungen venter i bilen."  

Hånden hans stoppet brått.

"Han vet ingenting," stønnet hun og kjente hånden hans nøle.

"Og mannen din? Hvor er han nå?"

"Hva tror du? På jobb. Selvfølgelig."

Nå var det hun som lød irritert. Både fordi han hadde brakt ektemannen inn i samtalen og det var vanskelig for henne å si noe som helst om ham uten å bli irritert. Og fordi kroppen hennes krevde å få ham nå, fort. Sara Kvinesland åpnet smekken hans.

"Ikke ..." begynte han og grep henne rundt håndleddet. Hun fiket hardt til ham med den andre hånden. Han så forbløffet på henne mens en rød flekk bredte seg over kinnbeinet. Hun smilte, tok tak i det tykke, svarte håret og dro ansiktet hans ned til sitt.

"Du skal få dra," hveste hun. "Men først skal du pule meg. Er det forstått?"

Hun kjente pusten hans mot ansiktet sitt. Den kom i harde støt nå. Hun slo en gang til med den ledige hånden, og pikken hans vokste i hånden hennes. 

Han støtte til, litt hardere for hver gang, men det var over nå. Hun var nummen, magien var borte, spenningen hadde løst seg opp og alt som var tilbake var fortvilelsen. Hun mistet ham. Nå mens hun lå her, mistet hun ham. Alle årene som hun hadde lengtet, alle tårene hun hadde grått, de desperate tingene han hadde fått henne til å gjøre. Uten å gi noe tilbake. Uten den ene tingen.

Han hadde stilt seg ved enden av senga og tok henne med lukkede øyne. Sara stirret på brystet hans. Til å begynne med hadde hun syntes det var merkelig, men etter hvert hadde hun begynt å like synet av den ubrutte, hvite huden over brystmuskulaturen. Det minnet henne om de gamle statuene hvor brystvortene var utelatt av hensyn til den alminnelige bluferdighet.  

Stønningen hans ble høyere. Hun visste at snart ville han komme med et rasende brøl. Hun hadde elsket det brølet. Det alltid overraskede, ekstatiske, nesten smertefylte ansiktsuttrykket som om orgasmen hver eneste gang overgikk hans villeste forventning. Nå ventet hun bare på det siste brølet, en rautende avskjed i hans kalde boks av et soverom ribbet for bilder, gardiner og tepper. Så skulle han kle på seg og reise til en annen del av landet hvor han sa han hadde fått en stilling han ikke kunne si nei til. Men dette kunne han si nei til. Dette. Og likevel ville han brøle av nytelse.     

Hun lukket øynene. Men det kom ikke noe brøl. Han hadde stoppet.

"Hva er det?" spurte hun og åpnet øynene. Ansiktet hans var ganske riktig forvridd. Men ikke av nytelse.

"Et fjes," hvisket han.

Hun for sammen. "Hvor?"

"Utenfor vinduet."

Vinduet var ved enden av senga, rett over hodet hennes. Hun hev seg rundt, kjente han gli ut, allerede slapp. Vinduet over hodet hennes var for høyt på veggen til at hun kunne se ut der hun lå. Og for høyt til at noen kunne stå på utsiden og se inn. På grunn av det allerede svinnende dagslyset, var alt hun så det dobbelteksponerte speilbildet av lampen i taket. 

"Du så deg selv," sa hun, nærmest bedende.

"Det var det jeg først trodde," sa han og stirret fortsatt mot vinduet.

Sara dro seg opp på knærne. Reiste seg og så ut i hagen. Og der, der var ansiktet.    

Hun lo høyt av lettelse. Ansiktet var hvitt med øyne og munn av sorte singelstein, sannsynligvis fra oppkjørselen. Og armer av kvister fra epletrærne.

"Men herregud," hikstet hun. "Det er bare en snømann."

Så gikk latteren over i gråt, hun hulket hjelpeløst til hun kjente armene hans rundt seg.

"Jeg må gå nå," hikstet hun.

"Bli litt til," sa han.

Hun ble litt til.

Da Sara gikk ned mot garasjen så hun at det hadde gått nesten førti minutter.

Han hadde lovet å ringe fra tid til annen. Han hadde alltid vært flink til å lyve og for en gangs skyld var hun glad for det. Allerede før hun kom frem til bilen, så hun det bleke ansiktet til guttungen som stirret ut på henne fra baksetet. Hun dro i bildøra og kjente til sin forbauselse at den var låst. Hun så inn på ham gjennom duggete ruter. Først da hun banket på glasset, åpnet han.

Hun satte seg i førersetet. Radioen var stum og det var iskaldt i bilkupéen. Tenningsnøkkelen lå i passasjersetet. Hun snudde seg mot ham. Gutten hennes var blek og underleppen hans skalv.

"Er det noe galt?" spurte hun.

"Ja," sa han. "Jeg så ham."

Det var en tynn, skingrende tone av skrekk i stemmen hans som hun ikke kunne huske å ha hørt siden han var liten og satt klemt mellom dem i sofaen foran TV-en med hendene klemt mot øynene. Og nå var han i stemmeskiftet, hadde sluttet å klemme henne godnatt og begynt å interessere seg for bilmotorer og jenter. Og en dag ville han sette seg i en bil med en av dem og kjøre fra henne, han også.  

"Hva mener du?" sa hun, stakk nøkkelen i tenningen og vred om.

"Snømannen ..."

Det kom ingen respons fra motoren og panikken grep henne uten forvarsel. Akkurat hva hun var redd for visste hun ikke. Hun stirret ut av frontruta og vred en gang til. Hadde batteriene rukket å dø? 

"Og hvordan så snømannen ut?" spurte hun, trykket gassen i bånn og vred i desperasjon nøkkelen så hardt om at det kjentes som hun skulle brekke den. Han svarte, men svaret ble overdøvet av brølet fra motoren som startet. 

Sara fikk bilen i gir og slapp clutchen som om det plutselig hastet med å komme derfra. Hjulene spant i den myke, kramme nysnøen. Hun ga mer gass, men de stod stille mens bakenden av bilen gled sidelengs. Så hadde dekkene spist seg ned til og de fór fremover og sladdet ut i veien. 

"Pappa venter på oss," sa hun. "Vi får raske på."

Hun slo på radioen, skrudde opp volumet for å fylle den kalde kupéen med andre lyder enn sin egen stemme. En nyhetsoppleser sa for hundrede gang i dag at Ronald Reagan i natt hadde slått Jimmy Carter i det amerikanske presidentvalget.   

Gutten sa noe igjen, og hun kikket i speilet.

"Hva sa du?" spurte hun høyt.

Han gjentok det, men hun hørte fremdeles ikke. Hun dempet volumet på radioen mens hun styrte nedover mot hovedveien og elva som gikk som to svarte sørgerender i landskapet. Og skvatt da hun skjønte at han hadde lent seg frem mellom setene. Stemmen hans lød som en tørr hvisken like ved øret hennes. Som om det var viktig at ingen andre hørte dem: 

"Vi kommer til å dø." 

Publisert: 22.05.2007
Velg blant 2,6 millioner titler
Samme hvor varmt det måtte bli: Jo Nesbøs nye bok Snømannen kommer til å sende frysninger gjennom mang en kropp denne sommeren.