Utdrag fra Knut Hamsun: Sult

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ...
   Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av Morgenbladet kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra Fyrdirektøren, og litt tilvenstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.
   Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke efter om jeg hadde noe å glede meg til idag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tid; den ene efter den andre av mine eiendeler var bragt til «onkel», jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg også ligget tilsengs en dags tid av svimmelhet. Nu og da når lykken var god kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.
   Det lysnet mere og mere og jeg gav meg til å lese på avertissementene nede ved døren; jeg kunne endog skjelne de magre, grinende bokstaver om «Liksvøp hos jomfru Andersen, tilhøyre i porten». Det sysselsatte meg en lang stund, jeg hørte klokken slå åtte nedenunder innen jeg stod opp og kledde på meg.
   Jeg åpnet vinduet og så ut. Der hvor jeg stod hadde jeg utsikt til en klessnor og en åpen mark; langt ute lå gruven tilbake av en nedbrent smie hvor noen arbeidere var i ferd med å rydde opp. Jeg la meg med albuene ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag.