Den første kristne forfatter

Intens og ivrig, bedende og nesten desperat: I brevene til menighetene han har stiftet, må Paulus argumentere alt han er god for. Noen tiår etter Jesu død var mannen som er blitt kalt "kristendommens andre grunnlegger", ennå ingen stor autoritet.

Jorunn Økland om Paulus

- Da Paulus reiste rundt og misjonerte i den østlige delen av Romerriket i midten av 1. århundre, var "kristendom" et virvar av retninger og bevegelser. Paulus opprettet og besøkte menigheter i en rekke av de viktigste byene langs handelsrutene mellom Roma og Antiokia i Syria. Gjennom brevene prøvde han å opprettholde sin innflytelse over menighetene, sier Jorunn Økland.

Vranglærere og snyltere sto parat, advarte Paulus.

- Han måtte stadig argumentere for å bli hørt, og skriver for å overbevise. De fleste brevene er utløst av akutte situasjoner, som Korinterbrevene og Galaterbrevet. Unntaket er Romerbrevet, som er mer av en teologisk traktat. Her skriver han ikke til en menighet han selv har grunnlagt, men til dem som bor i det romerske imperiets midte. Tonen er respektfull. I brevene framstår han likevel som en ganske kompromissløs person.

Så seg selv som jøde
- Mer og mer er forskere blitt opptatt av at Paulus levde og skrev innenfor en jødisk kontekst der Jerusalems tempel og Toraen (Mosebøkene) fortsatt var omdreiningspunktet. Paulus er ikke en representant for noen ny religion - han hadde jo allerede en! Han er tro mot sin egen Kristus-visjon, men tolker Kristus i lys av de jødiske skriftene. Han trodde at den Jesus fra Nasaret som ble korsfestet noen år før, var Messias. Paulus levde og døde overbevist om at han var en jøde som levde ut jødedom, sier Jorunn Økland. - Først i det 4. århundre hadde kristendommen og jødedommen vokst til atskilte, identifiserbare størrelser.

Konflikt med apostlene
Noen år etter sitt kall oppsøkte Paulus Jesus-bevegelsens ledere i Jerusalem, apostlene Peter, Jakob og Johannes. Møtet brakte sammen ulike fløyer med interesser som til dels stod i konflikt med hverandre.

- Mens den Jerusalem-baserte fløyen var mest opptatt av å ta vare på minnet om Jesus fra Nasaret og leve i nærhet til Tempelet, tok Paulus utgangspunkt i det faktum at alle jøder og alle Kristus-troende nå engang ikke bodde i Jerusalem. Vel står jødene i pakten med Gud i en særstilling, men han mente at de Kristus-troende måtte vende blikket utover til dem de står i særstilling i forhold til: de uomskårne folkeslag, dvs. alle som ikke er jøder, sier Jorunn Økland.

- Paulus tar et prinsipielt oppgjør med den form for paktstenkning som anser pakten som et privilegium og ikke som et ansvar. "Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mannlig eller kvinnelig. Dere er alle én i Kristus Jesus," skriver Paulus i Galaterbrevet - alle, ikke bare jødene, er potensielt utvalgte.

Bygget nettverk
Møtet med Jesus-bevegelsens ledere munnet ut i en overenskomst:
- Avtalen gikk ut på at Paulus skulle holde seg borte fra misjon blant jøder og i Judea, men fortsatt støtte den fattige Jerusalem-menigheten økonomisk. Så skulle Jesus-bevegelsen la Paulus være i fred når han fortsatt aktet å være de uomskårnes apostel, forteller Jorunn Økland.

- Paulus viste seg imidlertid å være en eminent nettverksbygger. Han reiste rundt mellom menighetene og knyttet økonomiske, personlige og læremessige bånd mellom dem.

Brevene hans sirkulerte mellom de forskjellige menighetene, og hans autoritet var på raskt stigende kurs:
- Brevene var knapt nok samlet mot slutten av det 1. århundre før tilhengerne begynte å forfatte skrifter i hans navn. Det forteller mye om hvilken spesiell status Paulus hadde i kristendommen helt fra begynnelsen av, sier Jorunn Økland.

Fylte et religiøst vakuum
- Paulus' brev er de eldste skriftene i Det nye testamente. Brevene er sannsynligvis forfattet i løpet av en kort periode sent i hans liv, antagelig mellom år 46 og 52. Paulus virket altså lenge før evangelistene og kan kalles den første kristne forfatter. Markus-evangeliet, som man regner som det eldste, er etter alt å dømme skrevet rundt år 70, sier Jorunn Økland.

- Ikke alle Paulus-brevene i Det nye testamente er autentiske. Brevene til Titus, Timoteus, efeserne og kolosserne er skrevet av andre, i "Paulustradisjonen". Hvis ikke Tempelet i Jerusalem var blitt ødelagt av romerne i år 70 og hadde etterlatt seg et stort religiøst vakuum, hadde kanskje Paulus' brev aldri fått så stor autoritet. Men da Tempelet falt, hadde brevene vært i omløp en god stund og kunne dermed bidra til å fylle vakuumet - med Paulus' tanker om brudd, oppbrudd og behovet for en radikal nytolkning av tradisjonene og av Guds nærvær på jorden, sier Jorunn Økland.

- Samlingen av Paulus' brev var den nytestamentlige kanoniseringsprosessens første stadium. Da keiser Theodosius gjorde kristendommen til romersk statsreligion et par hundreår senere, var Paulus-brevenes kanoniske status ikke omdiskutert.