Meny
Velg blant 2,6 millioner titler

Lolita - en kontroversiell klassiker

Vladimir Nabokov fikk sitt store gjennombrudd med "Lolita", romanen om en middelaldrende manns besettende kjærlighet til en purung smånymfe. Det tabubelagte temaet til tross: "Lolita" er og blir en klassiker i verdenslitteraturen. Morten Harry Olsen forklarer hvorfor.

Morten Harry Olsen intervjuet av Nina Aspen

- Kunne Lolita (1955) vært skrevet i dag?

- Det var en helt annen forståelse av barndom og uskyld på 1950-tallet. Retten til å være barn var ikke et tema den gang, og mye er avskaffet, for eksempel spanskrøret og at barna må begynne å jobbe fra de er 15. I dag står en Lolita-skikkelse mye mer naken og ubeskyttet i møtet med en Humbert Humbert eller en som ligner på ham. Det er ikke mulig å lese Lolita i dag uten å tenke på fenomener som Josef Fritzl og slike groteske overgrep som jo Nabokov skriver om, nemlig pedofili og incest. I dag ville Nabokov vært nødt til å ta dette innover seg. Det ville blitt en annen bok i dag, ja. Kanskje ville han skrevet en seriemorderroman i stedet, noe i retning av American Psycho, en roman som på noen måter har like stor språkig eleganse som Lolita.

- I forordet til Lolita skriver Dr. John Ray at teksten som følger, er en sinnssyk manns bekjennelser. Vil forfatteren med dette si at vi må ta Humbert Humberts beretning med en klype salt?

- En god fortelling er designet av forfatteren med henblikk på å manipulere leseren. Nabokovs grep er å starte tidlig med å så tvil om Humbert Humberts troverdighet som forteller. Det starter med et forord som postulerer at Humbert Humbert er et monster, og så hører du Humberts egen stemme som snakker om kjærlighet og forelskelse og avvik med dannelse og eleganse. Det kommer fram at han mener seg uskyldig i sakens egentlige forhold. Han smisker dessuten med leseren: "Ærede jury", "Den intelligente innsiktsfulle leser", osv. Dette er konstruerte håndgrep for tidlig å støpe vår tvil inn i den formen forfatteren vil at den skal formes. Og det gjøres med stor eleganse, i språket, i ordvalg, setningsbygning, helt opp til de strukturelle elementene. Lolita har vært anklaget for å være en kald roman, en designet roman, at det ikke er noen følelser der. Men jeg mener at denne fortellingen må være sånn. Hadde Nabokov tillagt fortellingen varme, hvor ville det da blitt av hele poenget med historien? Det er i konstruksjonen fortellingens totale storhet ligger. Det er en sterk fortelling i seg selv, men måten den er fortalt på, forsterker den ytterligere.

- Sikrer Nabokov seg når han tegner Humbert Humbert såpass gal?

- Nei, jeg tror ikke det. Tvert imot. Jeg tror at kjernen i vår forargede lesning av boka ikke er Humbert Humberts galskap, men at Lolitas seksuelle fremmelighet faktisk er troverdig postulert. Han er skyldig i sitt eget hode, men han kan være uskyldig i sin gjerning. Men der åpner Nabokov for leserens medvirkning til å realisere teksten. Og hadde han ikke gjort det, hadde det vært en langt dårligere roman. Med det grepet tvinger han oss til å ta stilling til problematikken i boka. Humbertskikkelsen er utformet med svært stor eleganse og kløkt ut fra fortellingens nødvendighet og premisser. Lolita er en fortellerteknisk bumerang som hele tiden suser tilbake i fleisen på seg selv. Og gir leseropplevelser på mange nivåer.

- Så Lolita er en veldig kompleks roman?

- Det er først ved nærstudiet at man ser romanens fulle kompleksitet. Det er først da man ser designen. Det er alltid en fare for en forteller som mestrer sitt håndverk, at fortellingen fungerer på mange nivåer, at du kan lese den ganske umiddelbart, uten å ta stilling til de dypeste essensene og nøye deg med det. Det er vel akkurat den type kompleksitet som skal til for at lesere og formidlere skal vende tilbake til historien på nytt og på nytt. Det er kanskje nettopp det som skal til for å skape en klassiker.

- Nemlig. Det spørsmålet hadde jeg tenkt å stille: Hvorfor leser vi Lolita på nytt og på nytt? Hvorfor er romanen blitt stående?

- Det er kombinasjonen mellom det umiddelbare, det tabuutfordrende og det kontroversielle i tematikken på den ene siden, og det underliggende fortellertekniske grepet på den annen. Hadde du bare hatt det ene, ville det ikke blitt en klassiker. Det er samspillet mellom konstruksjonen og Nabokovs fortellertekniske evner til å gjennomføre den konsistent som gjør Lolita til en klassiker.

- Er det slik at vi trenger romanen og fiksjonen for å kunne fortelle slike historier?

- Diktningen er kanskje det eneste stedet hvor du kan komponere og finmeisle en troverdig historie, og i tillegg gjøre det med så stor konsistens og finurlighet som det Nabokov gjør. Hvis du søker deg ut av diktningen, mister du muligheten for å leke på en konstruktiv måte, selv om det er åpenbart at Nabokov har brukt enormt mye av seg selv og sin egen forhistorie i Lolita. Humbert Humbert og Nabokov har mye til felles: språkmektigheten, dannelsen, vandreårene i Europa, de er sommerfuglelskere, begge to. Det er ikke grenser for hvor mange kontaktflater det er mellom forfatteren og fortelleren, men diktningen ligger i at Nabokov har sett inn i det svarteste punktet i sin sjel og gjort noe han aldri kunne gjort i praksis. Du kan nærme deg ditt liv til et visst punkt, men så er det et eller annet som ikke kan formidles uten å dikte. Så romanen kommer aldri til å dø. Og Lolita er et kjempeeksempel på dette. Derfor skal man ikke stole på Nabokovs eget etterord. Min personlige mistanke er at etterordet slett ikke er et ekte etterord, men at det er forfatterens ettertanke om prosjektet. Han insisterer på at Lolita er et rent estetisk prosjekt, og naturligvis er det realisert som det. Men ikke bare. Etterordet er dessuten skrevet to år etter selve romanen. Etterordet blir Nabokovs lille pekefinger: Husk hva du har lest, og hvorfor du har lest det slik.

 

Publisert: 29.06.2010
Velg blant 2,6 millioner titler