FRU B. ER 60 ÅR!

For meg er Bokklubben helt klart en «dame». Og nå fyller hun år! Jeg meldte meg inn i henne (60) da jeg gikk på Valler gymnas. (På Se og Hør-aktig måte setter jeg alderen i parentes.) Året var 1974. Velkomstbøkene kom i posten. Det var som om noe stort traff meg. Samtidslitteratur: Insektsommer av Knut Faldbakken og Veven av Sidsel Mørck. Voksenlivet ventet, og ifølge disse bøkene kunne litt av hvert komme til å hende.

Jeg hadde lørdagsjobb, men det skulle gå et helt år før jeg tok meg råd til å kjøpe meg en bok. Husker høytidsfølelsen da jeg droppet å fylle ut kupongen med nei-krysset. Jeg ventet: Min første bokklubbok skulle ankomme. Det må være den følelsen adoptivforeldre som venter på et barn har. Jeg malte mitt 6 kvadratmeter store rom grønt. Hengte opp stormønstrete sorte og hvite gardiner. Arvet en hvit «Ivar» fra IKEA. Plukket hvitveis. Satte dem i en vase i bokhylla, alt for at bokklubboken skulle få en varm velkomst.

Så kom den: Bjørg Viks Fortellinger om frihet. Novellene hadde grått omslag med gul skrift, det var en kvinne i front og en fugl i bakgrunnen. Jeg har den samlingen ennå, den er slitt, men like vakker. Og sommerfuglfølelsen i magen kan jeg fortsatt gjenoppleve. Og jeg låste meg inne på rommet, satte meg i senga og leste én og én novelle. Porsjonerte dem ut, leste sakte. Samtidig skrev jeg noveller til A-magasinet. De ble kjøpt inn, én etter én. Forfatterspiren hadde slått frø i meg. Jeg ville videre.

Så dikt-debuterte jeg i den hvite boka, Unge tanker, som ble utgitt av Bokklubbens Lyrikkvenner i 1977. Invitasjonen til diktkonkurransen hang på den buede veggen i foajeen på Valler gymnas. Jeg husker plakaten ennå, to hender som holdt varsomt rundt en skål. Jeg ble antatt! Av selveste Bokklubben! Det var drivende stort. Jeg ble invitert til Nitimen med Dankert Freilem. Min første radioopptreden som forfatter. Husker jeg knapt hadde stemme, var hes av lykke og nervøsitet. Samlingen, med en blyantskisse av en prestekrage på omslaget har jeg fortsatt. Jeg vokter den som en skatt. Og det er spesielt å se på innholdsfortegnelsen. For vi var mange ungdommer som debuterte i Unge tanker. Blant dem: Håvard Rem, Torkil Damhaug og Anne Holt. I tillegg til minst fire andre som også ble forfattere på heltid. Sånt viser viktigheten av et slikt initiativ. Jeg ble invitert inn i Bokklubben, og jeg BLE! Bokklubben har betydd mye for meg. Da jeg fikk antatt min første hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i 1998, med Drømmefangeren, var jeg i gledesrus.

Jeg husker hvor jeg satt da telefonen kom, ved vinduet i en sort stol. Å få antatt hovedbok var liksom det høyeste man kunne oppnå i kommersiell sammenheng, men mest av alt var det en anerkjennelse av at man skrev bra og for folk flest. Og så kom gullårene, slutten av nittitallet og begynnelsen av totusentallet. Medlemstallet i Bokklubben var enormt, nesten kvarte Norge var medlemmer. Bøkene føyk ut i enorme opplag. Jeg fikk, sammen med flere andre forfattere, min egen reklamefilm. Så stas! I den var mantraet: DE BESTE FORFATTERNE, RETT HJEM! At jeg skulle få det utsagnet i fleisen i en dør noen år senere skal jeg komme tilbake til.

Gøyale minner!
Jeg vet ikke hvor poppis det er for en 60-åring å høre om den ville ung-voksentiden. Men bokklubbfestene gikk det gjetord om. Til Banana Airlines gikk dansen, og ikke bare fikk man forsyne seg av enorme hauger med bøker på julebordet, man kunne også vinne ting. Selv vant jeg en gang en enorm rød kjøkkenmaskin som veide minst 35 kilo. Den fikk jeg bale med på hjemveien i vintergrålysningen, for i tillegg til den hadde jeg to bokbagger å dra på; min, og Anne Bs. For hun skulle rett til Hølandsområdet for å signere dagen etterpå, og hun kom bokstavelig talt til å stå på gyngende grunn der, for champisen var ikke akkurat mangelvare i de tider.

Sitt eget klistremerke-portrett fikk man også. Tegnet av selveste Steffen Kverneland. Dette klistremerket skulle bli Anne B Ragdes våpen i et litterært geriljastunt. Fornærmet som hun ble over å ikke være utplukket til å bli portrettert på veggen i Litteraturhuset, tok hun saken i egne hender. Bevæpnet med sju bokklubb-klistremerker brøt hun seg inn en lørdag kveld og smelte dem opp mellom de store veggmaleriene. Hun påberopte seg nødrett, skrev VG.

Så det har gått for seg altså. Men alt har roet seg nå, og det er kanskje like bra. For en bokklubb skal jo først og fremst være bøkenes våpendrager, ikke forfatternes.

Ikke medlem
Da jeg ved en feiltagelse for femten år siden prøvde å omplassere Mari Maurstads katt fordi jeg trodde den var en herreløs katt som reket rundt vårt felles nabolag på Vinderen, fikk jeg en Bokklubb-aha-opplevelse av de store. Historien er som følger: Jeg fanget den forlatte katten og fant ut at den var øremerket. Så kontaktet jeg en dyrlege som slo opp tallet i kattens øre og fant ut at den tilhørte en dame på Lambertseter. Jeg ringte henne, men hun nektet for at katten var hennes. Likevel puttet jeg den i bilen og kjørte til adressen der hun bodde. Katteiere kan ikke bare fraskrive seg katter, men må ta ansvar. Jeg kom til et slitt, umalt trehus i en stor hage. Lot katten sitte i bilen og gikk inn og ringte på. En skallet mann i bar overkropp åpnet. Straks han så meg, sa han. – Så de sender dere virkelig rett hjem til folk ass, men jeg er ikke medlem av Bokklubben!

Så reklamen virket altså! Damen holdt hardnakket på at katten ikke var hennes. En rask sveip nedom den lokale dyrlegen på Lambertsetersenteret ble avgjørende. Merket i øret var tolket feil. Det ene syv-tallet var et ett-tall. Og navnet på eieren kom opp, Mari Maurstad. Om hun er medlem vites ikke. Men selv ikke-medlemmer kjenner altså bokklubbens mantra! Gratulerer med 60 år!