En hyllest til husmorpornoen

Av Ingeborg Volan, direktør i Bokklubben

Kiosklitteraturens klassikere topper lydbok-strømmelistene. Er det et problem? Nei! Uten «Sagaen om Isfolket» ville jeg aldri vært den leseren jeg er i dag. 

Kioskroman. Underlødig litteratur. Lettvekterbøker. Husmorporno. Serie-søppel.

Ikke-så-kjære barn har mange navn i dagligtalen. De betegner bøker, gjerne serier, som hovedsakelig ble solgt i dagligvarebutikker og kiosker.

Handlingen følger forutsigbare formater. Personene er flate sjablonger. Helten og heltinnen får selvsagt hverandre til slutt. Litt avhengig av sjanger hender det de får hverandre noen ganger underveis også.

De utskjelte serieromanene
På Krimfestivalen nylig fortalte selveste krimdronninga Camilla Läckberg om hvordan hun aldri har blitt akseptert av Svenska Akademin.

Det minnet meg på at kioskroman-forfatterne ikke slapp inn i Forfatterforeningen, for verkene holdt ikke høy nok litterær kvalitet.

Samfunnet har ofte betraktet slik litteratur som mindreverdig. «Dameromaner» er enda mer sett ned på rent litterært enn James Bond-bøkene til Ian Fleming. 

Og det er klart: Leser du med et kritisk blikk, er det åpenbart at Margit Sandemo aldri vil konkurrere med Jon Fosse eller at «Morgan Kane» ikke fortjener nobelpris. 

Serie-lesing er herlig!
Men mange snakker om lesing av slike bøker som om det var noe negativt. For «Isfolket» er vel ikke noe å bruke tid på for lesere som finner utfordring i Michel Houellebecq eller nyter humoren til Nina Lykke? 

Jo, sier jeg. Jo! 

Da jeg var 13, arvet jeg «Sagaen om Isfolket» fra farmor. Jeg slukte hele greia – to ganger! Så lånte jeg dem bort til venninner. En hel jentegjeng drømte om å være Sol Angelica av Isfolket og sammenliknet oss med Villemo. 

Døråpner til mer lesing
Fra Isfolket er veien kort til Harry Potter og Tolkien. «Hulebjørnens Klan» gir et springbrett til «Labyrint» av Kate Mosse.

Det er heller ikke store hoppet fra Willy Ustads «Tyskertøs»-serie til Anne B. Ragdes «Berlinerpoplene» og Herbjørg Wassmos «Dinas bok», fra Danielle Steel til Jane Austen - eller fra Morgan Kane til Jo Nesbøs Harry Hole-bøker, for den del. 

Ikke "guilty", bare pleasure
Noen kaller det «guilty pleasure»-lesing. For min del gir disse bøkene veldig lite skyld og skam. 

Lite har revet meg mer med enn «Game of Thrones»-bøkene. Hallo, politisk drama, familieintrige, skinnende rustninger og ildsprutende drager, pluss litt sex? What’s not to love, som amerikanerne ville sagt. 

Historiske romaner er stadig noe av det beste jeg vet – lenge leve Ken Follett og Jan Guillou. Og en slapp søndag med en Jojo Moyes- eller Lucinda Riley-roman er en mental massasje. 

Å velge bok er som å velge film
Hva i all verden er galt med det? Lesing er virkelighetsflukt. Eskapisme er av og til halve poenget, om ikke hele.

La oss tenke på samme måte om bøker som om film: Ulik sjanger til hvert sitt bruk. Noen ganger er jeg i modus for fransk nybølgefilm i svart-hvitt. Andre dager er «Marvel»-universet eller en lettbeint romantisk komedie det mentale popkornet hjernen min trenger. 

Så når «Sagaen om Isfolket» topper lyttelistene i strømmetjenestene for bøker, ser jeg det på ingen måte som et problem.

Dersom neste generasjon finner inngangsporten til de store historiene gjennom ørene, har de mange fantastiske år med lesing foran seg. Og for oss andre gjør det seg med litt litterært smågodt innimellom tyngre retter fra Knausgård og Ernaux.