Hva skal til for å øke lesingen og lesegleden i Norge? Regjeringen ved kulturminister Anette Trettebergstuen og kunnskapsminister Tonje Brenna har startet arbeidet med ny leselyststrategi.

Vi i bokbransjen vil selvsagt gjerne bidra – leseglede er tross alt det vi lever både av og for. Derfor har vi samlet oss om ti punkter vi mener strategien må ta høyde for, fra å se lesing som en del av folkehelsearbeidet til leseglede for de yngste, bedre rammer for skolebibliotekene og sosial utjevning. Disse ble nylig oversendt til Kulturdepartementet.

 

I arbeidet med å jobbe fram disse punktene, måtte jeg plukke fram min indre nerd. For en som nylig er kommet over fra media til bøker, er det nemlig påtakelig hvor lite data og fakta vi faktisk har om lesing og hvor lite vi snakker om potensialet for å bruke teknologi til å fremme lesing.

For jo, det er god grunn til å diskutere skjermbruk, scrolling og svekket konsentrasjonsevne som utfordringer for leselysten. Men skjermen er bare én type teknologi. Og det er mange andre måter data, teknologi og statistikk kan bidra til å løfte lesegleden på.

Derfor er det sentralt at leselyststrategien ikke ender opp som en anti-tekno-strategi, men med en offensiv tilnærming til potensialet i teknologi. Her er tre punkter den bør berøre:

 

1: Vi trenger mye bedre målinger av lesing.

Vi har mange tall i bokbransjen. Men hvilken kunnskap om utvikling i lesing har vi egentlig? Datagrunnlaget varierer veldig: Skal vi telle lesing pr. dag, pr. uke eller med andre frekvenser? Definisjonene av lesing er uklare: Teller pensum-, avislesing eller lydbok-lytting som lesing? Dessuten er mange av analysene punktmålinger gjort en enkelt gang. Skal vi virkelig jobbe mer systematisk med lesing i befolkningen over tid, trenger vi lange tidsserier og kontinuerlige undersøkelser. Leselyststrategien må gjøre oss i stand til å måle utviklingen med sammenliknbare kriterier og tydelige definisjoner.

 

2: Vi må måle holdninger og smak.

Ordet «lyst» må stå sentralt i leselyststrategien. Da må vi ikke bare telle hvor mange som leser bok på en dag, men dykke ned i holdninger og smaksdannelse. Vi må vite hvem og hvor mange som liker å lese, om vi har lyst til å lese mer og hvilke hindringer vi opplever i hverdagen for å være de leserne vi har lyst til å være. Da vet vi mer om potensialet i samfunnet, og vi kan få ideer om hvordan ulike utfordringer kan løses.

For folk har faktisk lyst til å lese – tror vi. I alle fall sier nesten sju av ti voksne at de liker å lese, og omtrent like mange har lyst til å lese mer, ifølge en representativ undersøkelse vi i Bokklubben fikk gjennomført i fjor. Men dette er én måling, gjennomført én gang. Derfor vet vi egentlig ikke om det er problematisk når andelen som «liker å lese» er mye lavere i gruppa under 30 år enn blant andre. Men vi vet at det er problematisk at vi ikke vet det. 

 

3: Vi må ha data som gjør det mulig å gi folk leselyst.

Akkurat nå foregår et stort teknologisk skifte i verden med kunstig intelligens som fellesnevner. Skal vi i Norge lykkes med å inspirere og engasjere norske lesere med norsk språk og litteratur, må vi lære av de beste: Amazon og TikTok. 

Vi vet nemlig forbløffende lite om hvem som leser hva – og forutsetningen for å skape leselyst, må jo være at vi forstår hva som engasjerer den enkelte leseren. For selv når alle bøkene er gode, er leserne forskjellige. Noen elsker krim, andre hater det. Og kanskje er det samme person som leser Annie Ernaux som leser Sagaen om Isfolket? (Hint: denne leseren heter muligens Ingeborg…)

 

I Bokklubben har vi prøvd å finne ut mest mulig om hva som former folks lesing. Men vi sliter med å komme forbi det kvalitative. Selv om 30-40 dybdeintervjuer og en rekke fokusgrupper med ivrige lesere gir indikasjoner, hypoteser og mønster, er det veldig mye vi ikke forstår.

Stordata-analyse og kunstig intelligens gir for første gang muligheten til å studere folks smaksdannelse med ekte data. Men det krever at vi tilgjengeliggjør og strukturerer data om hva ekte mennesker leser og velger – GDPR-messig anonymisert, så klart. Med slik dataanalyse kan vi skape grunnlaget for anbefalingsmodeller fra et norsk ståsted som er minst like treffsikre som det Amazon presterer.

Hva trenger vi da? Data! Det eksisterer noen få datasett som kan fortelle oss noe dette: Utlånsbasene hos folkebibliotekene representerer mulige gullgruver. Hvis leselyststrategien tar dette på alvor og vi får standardisert og tilgjengeliggjort de offentlige datasettene for analyse og bearbeidelse både av forskere, i teknologimiljøer og i bokbransjen, er vi kommet langt. 

I Bokklubben har vi også data som kan brukes. Vi har nemlig kjøps- og lesehistorikk på tusenvis av mennesker de siste 10-15 årene. Denne kan også anonymiseres og brukes i større analyser – det skulle bare mangle at vi stiller opp med det vi har.

For i arbeidet med ny leselyststrategi må vi sikre at litteraturfeltet har rammer og muligheter til å være like innovative som andre sektorer i samfunnet. Det skylder vi norske lesere.