«Ord og bilder er mektige våpen», heter det i den norske Vær Varsom-plakaten for journalister. Også forfatteres ord kan være farlige. Det merkes når de skriver noe som truer makthavere.

«Sataniske vers» av Salman Rushdie beskrives som blasfemisk av prestestyret i Iran. Derfor har forfatteren levd med beskyttelsestiltak siden boka kom ut for 35 år siden. I fjor ble han angrepet og knivstukket under et arrangement i USA. Likevel fortsetter Rushdie å skrive – i vår er han aktuell med kritikerroste «Seiersbyen». 

Bøker er så farlige at de blir sensurert, brent og bannlyst mange steder i verden. Forfattere fengsles, forfølges, bankes opp. 

Litterær sensur forekommer dessuten ikke bare i land som Tyrkia, Kina eller Russland – tvert imot hører vi stadig oftere at bøker av anerkjente forfattere som Toni Morrison og Margaret Atwood forbys i skoler i amerikanske delstater. I «the land of the free» er bøker om rasisme eller homofile hovedpersoner så farlige at skolebarn ikke får lese dem.

Ytringsfrihet er et grunnpremiss for demokratiet. Og litteraturen er en av de viktigste arenaene for ytringsfriheten. Det er noe vi både tenker en del på og snakker en del om i Bokklubben. Derfor valgte vi i fjor å gjenutgi «Sataniske vers» som hovedbok etter angrepet på Rushdie. Og derfor er vi aksjonær i den internasjonale ytringsfrihetskonferansen på Lillehammer, World Expression Forum, som arrangeres 22.-23. mai. 

Selv sitter jeg i styret for ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN. I den forbindelse intervjuet jeg nylig den kurdisk-iranske aktivisten Behrouz Boochani, som har vunnet internasjonal anerkjennelse for sin bok om tilværelsen som flyktning i den australsk-drevne leiren Manus Island i Papua Ny Guinea. Han rømte i sin tid fra Iran fordi han ble forfulgt for sitt arbeid som kurdisk-aktivistisk skribent og journalist. 

Boochani har opplevd det paradoksale i at boka hans, som beskriver overgrep mot flyktninger i Vesten, ble etterspurt og også utgitt i hans hjemland Iran. Da måtte han godta at passasjer i boka ble sensurert før hans landsmenn fikk lese den.

For det er ikke slik at det ikke utgis og leses bøker i diktaturer. Men det skjer likevel noe med litteraturen og med leserne i autokratiske land. Den russiske forfatteren Sergei Lebedev beskriver en tom og flat litteratur der veldig mye forblir usagt. Bøkene hans finnes foreløpig ikke i norsk utgave, men mitt intervju med både Lebedev og Boochani kan du se her hvis du er interessert. 

Norge topper verdens ytringsfrihets-kåringer. Vi som er ivrige lesere her hjemme, leser gjerne mest fordi det er kos. For det er det. Men av og til skal vi tenke over at det ikke er en selvfølge at vi får lese det forfatterne vil formidle. Og vi bør tenke på de som utsetter seg for fare for å få sagt og skrevet det de vil.  

Så en utfordring nå i frihetsmåneden mai: Les en forbudt bok. Fordi noen har våget å skrive den. Og fordi vi i Norge får lov til å lese den.