Av Arnbjørn Joar Styrkor Marklund, medlems- og markedssjef i Bokklubben

«Pappa! Se, vi har en stork i hagen».

Sønnen min på fem år roper entusiastisk til meg der han står og ser ut av hyttevinduet. Vi har akkurat fått oppleve en oter som hoppet rundt den fortsatt litt isbelagte brygga. Etter at oteren forsvant under brygga, med en fisk i munnen, er det nå en fugl som har fanget oppmerksomheten hans.

«Stork?», sier jeg. «Storker finnes da ikke i Norge?».

Jeg fisker fram telefonen og googler. Finner ut at storker faktisk har blitt sett i Norge. Kanskje dette er en stork likevel? Jeg trykker meg fram til et bilde av en stork. Sammenlikner med fuglen som står i hagen. Nei, dette er vel ikke en stork? Googler videre.

En annen kar på et eller annet villmarksforum har forklart det jeg ser ganske godt. Han tror også han har sett en stork, bare at den er grå med litt sorte fjær og gult nebb. Jeg skråller videre, finner et svar fra en fyr som later til å ha ganske god peiling. Han kan fortelle at det med all sannsynlighet er snakk om en gråhegre. Jeg googler på nytt. Ser et bilde. Han har rett.: Dette er en gråhegre.

Der kunne historien slutta. Det ER virkelig fantastisk med all informasjon tilgjengelig på telefonen. Men for meg er det noe som er ENDA mer fantastisk: kvalitetstiden jeg har med barna mine idet vi tilegner oss den kunnskapen.

Poenget mitt illustreres ganske godt med sopp
En ting jeg elsker å gjøre om høsten, er å ta barna med på sopptur. Eller, det vil si.: Jeg har lenge vært skeptisk til å ta barna med på sopptur. Ikke fordi jeg er redd for turen i seg selv, men fordi jeg ikke har hatt peiling på sopp.

Så kjøpte jeg meg ei soppbok. Den brukte vi flittig i fjor, og barna finner den fram fra hylla og ser på den rett som det er når vi er på hytta.

«Oh, shit – denne soppen er megagiftig», sier de og leser giftskalaen i faktaboksene til en hvit fluesopp. Og «denne har vi plukka, pappa!», mens de peker på en spiselig piggsopp. Og «denne soppen putta onkel Magnus oppi feil bøtte», og så ler de når de tenker tilbake på den gangen vi var på sopptur med den kule onkelen fra Trondheim.

Dette er kvalitetstid og samtaler som ikke oppstår av at far (eller barna, for den del) trykker på telefonen.

Også når det gjelder sopp finnes det både googlemuligheter og apper som gir gode svar og veiledning. Men greia er at jeg rett og slett ønsker å begrense den tiden jeg bruker på telefonen. Spesielt sammen med barna. Veien fra googling etter stork og sjekking av steinsopp på Artsorakelet til sosiale medier, mailsjekking og snikjobbing, er forsvinnende liten.

En helt vanlig bok, derimot, skaper gode samtaler og mer kvalitetstid. I hvert fall gjør den det for oss (helt objektivt sett, jeg lover!).

Så her sitter jeg med en gråhegre i hagen og ønsker meg ei fuglebok

«Hadde det ikke vært gøy med ei fuglebok?», spør jeg femåringen. «Jo», sier han. Og så fantaserer vi litt:

Jaså, stork sier du? Ja, la oss se.

Så kunne vi bladd i boka. Finne mange andre fugler vi har sett. Snakke om dem.

Var det ikke en gulspurv vi så i sted, eller var det en blåmeis? Hvordan så dompapen ut nå igjen? Åj, den var kjempefin! Og husker du da vi hadde en flaggspett i hagen? Og til slutt hadde vi funnet ut at det ikke var en stork, men en gråhegre vi så på.

Det hadde sikkert tatt lengre tid enn om vi googlet, men veien til kunnskapen sammen med femåringen hadde vært utrolig mye bedre og mer innholdsrik. For oss begge.

Så nå skal jeg finne ei fuglebok som jeg skal kjøpe til å ha på hytta. Jeg jobber ikke i Bokklubben for ingenting! Bøker er min greie!

Det er bare ett problem: Jeg har like lite peiling på fuglebøker som på fugl.

Ironisk nok googler jeg igjen. Det er så utrolig mange bøker å ta av. Hvilken fuglebok er den beste for vårt bruk? Jeg kan ikke bla i forskjellige fuglebøker og bestemme meg for den jeg tror er best. Men hva om jeg kunne?? Hvordan hadde jeg visst at boka jeg bladde i, var boka jeg burde kjøpe?

Hvordan vet jeg hvilken (fugle)bok jeg skal kjøpe?
Dette blir for meg Bokklubben i et nøtteskall:. Vi skal hjelpe deg til å finne akkurat de bøkene du skal lese. Enten det er ei fuglebok, årets mest spennende påskekrim, den beste romanen akkurat nå, eller den eneste boka du trenger å lese for å forstå det politiske klimaet i USA.

Så hva gjør jeg? Jeg spør Bente.

Bente er redaktør i Bokklubben. Hun leser bøttevis med bøker for å plukke ut de aller. Det er også Bente som har mest peiling på sakprosa og friluftsliv. Jeg er derfor sikker på at Bente er den beste til å anbefale ei fuglebok til en far med nysgjerrige barn og gråhegre i hagen (barna er heldigvis også ofte i hagen).

Den boka hun anbefaler meg når jeg forteller at vi vil utforske fuglelivet på hytta, er Gyldendals store fugleguide. Det er den boka hun bruker, og det er den boka jeg skal ha. Ferdig snakka!

Denne Bente-opplevelsen er slik et medlemskap i Bokklubben er (og skal være).

Inspirert? Bli medlem i Bokklubben (hvis du ikke er det allerede) og kjøp ei fuglebok du også: