Danske Thomas Korsgaard har vært den store snakkisen blant norske lesere og i norsk bokbransje denne våren. Hans pangdebut, Hvis det skulle komme et menneske, har solgt i bøtter og spann i Danmark siden den kom ut i 2017. Da den kom på norsk tidligere i år, trillet både VG og Dagbladet seksere på terningen. Boka har ligget på topplistene i månedsvis.

Varmt anbefalt!
Det fortjener den, det oppdaget jeg da jeg omsider fikk lest den nå ved inngangen til sommerferien. Fortellingen om Tues ganske begredelige oppvekst på en dårlig drevet gård på bygda på Jylland med en spilleavhengig mor, halvkriminell og muligens deprimert far og aldri, aldri nok penger er gripende og ufattelig velskrevet. Den er herved virkelig anbefalt. 

Hva er det med oppvekstromaner som gjør dem så gripende? Mens jeg leste om Tue, gikk tankene til Shuggie Bain av Douglas Stuart. Dét er ikke så rart; begge skildrer unge homofile gutter som vokser opp under skikkelig dårlige kår. De har åpenbare fellestrekk.

Men jeg fikk også assosiasjoner til norske romaner som Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, Oliver Twist av Dickens, gode gamle Beatles av Lars Saabye Christensen og ikke minst drabantbyskildringene i Skyskrapertrilogien av Tove Nilsen.

Det er personlig
Skyskraperengler husker jeg som en av mine første sterke «voksenbok»-opplevelser. Jeg kan ha vært på alder med hovedpersonen, 11-12 år, da mamma kom til meg med den. Og som jeg elsket fortellingene om unge Toves oppvekst i skyskraperne på Bøler på slutten av 50-tallet.

Det føltes langt fra rekkehus i Trondheim på 90-tallet til høyblokker i hovedstaden en generasjon tidligere. Samtidig føltes det som om Tove Nilsen skrev om meg?

En av litteraturens styrker er at den lar oss leve oss inn i liv og tidsperioder som ikke er våre egne. Men akkurat oppvekstromanen har i alle fall for min del opplevdes mer personlig enn mange andre store skildringer. 

Noe av nøkkelen til oppvekstromanens popularitet ligger kanskje der: De skildrer andre liv enn våre egne – gudene skal vite at jeg er takknemlig for å ikke ha delt oppvekst med Shuggie Bain i Glasgow, for eksempel. Samtidig er overgangen fra barndom til ungdom full av fellestrekk for oss alle: Tidlige forelskelser. Det første kysset. Løsrivelsen fra de voksne. Det sosiale hierarkiet i venneflokken som endrer seg ved inngangen til tenårene. 

Oppfølger rett rundt hjørnet
Oppvekstromanen er så uendelig menneskelig, og dreier seg rundt en så definerende periode i livet. Så selv om Korsgaards Tue har levd gjennom et helt annet liv enn mitt, har vi også levd gjennom noe av det samme. Jeg håper Hvis det skulle komme et menneske blir like definerende for en ung leser som Skyskraperengler ble for meg. 

Jeg gleder meg allerede til oppfølgeren, En dag vil vi le av det, kommer i august.

Lesesirkel-episode 

Det er noe med oppvekstromaner som gjør dem spesielt godt egnet som lesesirkel-bøker. Etter at vi hadde Hvis det skulle komme et menneske som hovedbok til medlemmene våre i mai, var vi flere på kontoret som leste den og kjente på et behov for å snakke om den. Så vi laget like godt en lesesirkel-episode på podkasten. Du kan høre den her: