"Nobelprisvinner i litteratur." Lenge var begrepet nok til å gi meg svettetokter i leseglede-senteret. 

Jeg tror rett og slett jeg var litt redd for prisvinner-bøker. Og dét er ikke noe jeg innrømmer med lett hjerte (jeg skal liksom være direktør for selveste Bokklubben og greier).

Hvorfor? Jeg er virkelig ikke sikker. Siden jeg var unge har jeg lest det meste jeg har kommet over. Jeg husker at jeg satt foran bokhylla hjemme med fire bind av Snorres kongesagaer på nynorsk og leste hele greia fra perm til perm, og da kan jeg ikke ha vært mer enn åtte-ni år. Særlig redd for tykke og vanskelige bøker var jeg altså ikke i utgangspunktet.

(Og hvis du synes det er voldsomt at jeg leste Snorre som åtteåring, er det ikke det minste rart. Men jeg husker levende en episode noen år seinere: Min da ni år gamle lillesøster fant Den eldre Edda på gammelnorsk i bokhylla da vi flytta, fikk pappa til å forklare forskjellen på de ulike rare konsonantene som uttales som varianter av bokstaven T (med og uten h) og moret deretter hele familien med å lese høyt på gammelnorsk resten av kvelden. Ja, vi er en sånn familie. Nok om det.)

Jeg mistenker at en leseopplevelse eller to på videregående kan ha satt denne prisvinner-angsten i meg. Eller "høylitteratur"-angsten, kanskje. Og det selv om jeg var pretensiøs tenåring så det holdt og måkte meg gjennom Jane Austen og Shakespeare på engelsk som sekstenåring. Jeg er også glad for at jeg ikke ga meg, men på tredje forsøk klarte å komme forbi side 150 i Tolstojs Krig og fred. Den er faktisk veldig fin, bare skikkelig vanskelig å komme inn i.

Men Huset i mørkret av Tarjei Vesaas, altså... Der sa det stopp. Jeg har en aldri så liten høne å plukke med norsklæreren i første gym som insisterte på å dra oss gjennom denne begredelig langsomme allegorien på tyskernes okkupasjon av Norge. 

Det var bare ingenting som resonnerte for meg i den boka. Det skjedde jo ikke noe! Og jeg måtte altså tolke alt for å forstå den dypere meningen? Det var litt mye forlangt av denne sekstenåringen, altså.

Muligens hadde jeg noen andre litt mislykkede møter med den aller mest høyverdige litteraturen i overgangen mellom ungdom og voksen også. Det var neppe en topp idé å prøve meg på James Joyce, selv om Dubliners nok er enklere enn Ulysses. Mitt møte med Dag Solstad ble heller ingen supersuksess. 

Og på et eller annet vis plasserte hodet mitt "leseglede" og "prisvinner" i høyst separate bokser. Lenge. For de bøkene jeg likte (og var bevisst på at jeg likte) var fulle av handling og interessante personer. Prisvinner-bøker, derimot, gikk sakte fram og hadde lite handling, men desto mer kronglete språk. Trodde jeg.

Det måtte en gave til. Det må jo ofte det. I dette tilfellet var det The Good Terrorist av Doris Lessing, som jeg fikk av en kusine. For dette var heldigvis før Lessing fikk Nobelprisen i 2007, så jeg fikk oppdaget henne uten at "nobelprisvinner"-stempelet hang over meg mens jeg leste.

Og for ei bok det er! Jeg frydet meg, og dykket ned i flere Lessing-titler etterhvert. Og så fikk hun nobelprisen. Plutselig gikk det liksom opp for meg at bøker jeg likte, også kunne være nobelpris-verdige. Og at kanskje det fantes flere typer høyverdig litteratur enn den stillestående, dvelende, språklig utforskende?

Det tok nok nærmere ti år fra jeg kom til den erkjennelsen til jeg aktivt begynte å utfordre meg selv til å lese prisvinnere. Men da jeg gjorde det, fikk jeg bekreftet dette: Mange prisvinnende forfattere skriver drivende gode fortellinger det er skikkelig vanskelig å legge fra seg. Ikke trenger de være språklig krevende heller.

Mitt aller beste eksempel på dette er Abdulrazak Gurnah, som vant nobelprisen i 2021. Jeg hadde, i likhet med mange andre, aldri hørt om ham før. Men dette var midt under Covid-pandemien, jeg gikk timelange turer og trengte underholdning, så jeg lastet ned hans Afterlives som lydbok. Og jeg ble trollbundet! Hvorfor hadde ingen vist meg bøker med handling fra tysk Øst-Afrika tidligere, liksom? Jeg lærte noe nytt og jeg levde meg dypt, dypt inn i livene til hovedpersonene.

Samme erfaring fikk jeg med andre Gurnah-bøker etterpå, for jeg hadde jo fått blod på tann. Og jeg liker å høre engelske lydbøker når jeg går tur. Så deretter søkte jeg opp lista over nominerte bøker til den internasjonale Booker-prisen og fant flere nye favoritter.

Og så kom jeg til Jon Fosse.

Jeg hadde store betenkeligheter med å gå løs på vår nyslåtte nobelprisvinner. For som 24-årig lokalavisjournalist skulle jeg anmelde en oppsetning av hans hyllede teaterstykke Nokon kjem til å komme. Allerede da ble Fosse nevnt som en mulig framtidig nobel-vinner og hyllet for sin dramatikk. Men jeg? Jeg skjønte ikke så mye av det. Så for meg var Fosse trygt plassert i "vanskelig, krevende og kjedelig"-boksen i hjernen.

 Men så vant han Brageprisen for siste bind av Septologien i 2021, jeg var i gang med Gurnah og på en slags prisvinner-bølge, og jeg fikk et gavekort på bøker til jul. Så jeg bestilte alle tre bindene i serien hans. Hvorfor ikke, liksom?

Og ja, det var litt krevende. Det er mange, mange sider uten punktum. Men det er noen mennesker og noen opplevelser og noen sanseinntrykk som skildres på helt makeløst vis. Noen liv som er flettet inn i hverandre, noen betraktninger om å utøve kunst... Det er rett og slett ganske magisk. 

Så det har tatt meg noen tiår, men nå har jeg etterhvert skjønt at jeg både kan elske en god page-turner med et heftig plott og sette pris på en dvelende, krevende roman. Og dessuten har jeg skjønt at ikke alle prisvinnere skriver som Jon Fosse - men at det er helt OK med noen som gjør det. Gode leseopplevelser kommer i så mange former.

Derfor er det en stor fornøyelse å gratulere Jon Fosse som den første norske nobelprisvinneren i litteratur på 95 år, og nynorskens aller første. Nå skjønner jeg hva kritikerne har jublet sånn for i et par tiår allerede. Prisen er høyst fortjent.

Men jeg tror det har vært en fordel å passere 40 og ha litt mer livserfaring for å knekke den koden. Det dvelende og langsomme har fått større mening for meg med årene. Antydninger og det som ikke skrives rett ut har blitt lettere å forholde seg til. Litt modenhet som leser var ikke av veien.

Og ingen 16-åringer bør tvinges gjennom Huset i mørkret.