Bokklubbens redaktør Runhild Skjølaas tar i mot Oliver Lovrenski i døra til podkaststudio bare en liten uke etter lansering. Inn kommer en tilsynelatende rolig, og usedvanlig velantrukket, ung mann. Han hilser med et fast håndtrykk og når vi spør om han vil ha kaffe, spør han høflig om vi har Pepsi Max? Den hadde vi ikke sett komme, så et kort øyeblikk står tiden stille, til det ropes fra kjøkkenet «det har vi!». Fjuh. 

Hør Oliver Lovrenskis første podkastintervju i Bokklubbens podkast: 

For bare en uke siden var han et ukjent navn. Nå skal han gjøre sitt livs første podkastintervju og sitter klar i studio med redaktøren sin, Benedicte, bokklubbredaktør Runhild og meg til en prat før han må haste videre til intervju med en av landets største aviser. Snart er han i alle kanaler. På den lille uka boka har vært ute, har den rukket å høste terningkast seks i VG,  NRK ("årets litterære debutant")  og  BOK365. Aftenposten sier at "hver setning vibrerer".  Dagbladet  og  Adresseavisen  gir terningkast fem. Hvordan er det å stå i dette jubelkaoset som nittenårig debutant?  

– Det er veldig deilig å få denne responsen, men det å se at boka vekker følelser, og at den betyr noe for folk, det er det sterkeste, sier Lovrenski. Han forteller at han er takknemlig for at en bit av Oslos historie nå blir hørt, og at folk setter pris på det han skriver.  

Oppvekstroman fra dagens Oslo 

Da vi var yngre beskrives som en rå og varm oppvekstroman fra dagens Oslo. Selv sier forfatteren at det han har skrevet ikke er hans egen historie, eller noen andres historie, men at det er Oslos historie. – Historien jeg forteller er helt autentisk, helt sånn det er å være ungdom i Oslo i dag, ned på detaljnivå. På språk, på vaner, på sosiale medier.  Den er så tett på som man kan komme, nettopp fordi jeg fortsatt er så ung. Jeg er fortsatt ungdom, og derfor kan jeg skrive dette sånn det er. 

Humor og broderlig kjærlighet 

I boka følger vi fire gutter på 16 år som går på videregående og vokser opp i Oslo. Det er mye kriminalitet, vold og rus i livene til disse guttene, men kjernen i fortellingen favner bredere. Lovrenski forteller: –Historien her er hvordan fire unge gutter prøver å finne ut av livet, og hvordan være mennesker. De er bybarn, og har ikke så mye annet enn hverandre, dermed blir de veldig nære. De sliter med forskjellige ting, noen bor på institusjon, noen av foreldrene drikker, og så finner de en slags familie i hverandre. 

– I boka ser man hvordan de går fra å være ungdom som prøver å finne litt fram i verden, til 16 -17 åringer som virkelig er ute på kjøret, som sliter veldig, og som må vokse opp altfor raskt, fortsetter han. – De er fire gutter som leter etter ting de burde fått andre steder. Og de overlever på humor og broderlig kjærlighet, rett og slett. 

Unikt manus 

Flere forlag var interessert i å gi ut boka, men valget falt på Aschehoug. Redaktør Benedicte Treider forteller at Aschehoug forlag mottar rundt 1500 manus årlig, men at det er svært sjeldent at de mottar manus av en slik kvalitet som Lovrenskis. 

– Dette er unikt. Det skjer veldig sjelden at vi får manus som er så gode som det Oliver har skrevet, inn til forlaget, forteller Benedicte.  – Manuset kom ved påsketider, og ble oppdaget først av min kollega Irtiqa Butt. Vi kastet oss over manuset og leste, og allerede dagen etter ringte jeg til Oliver og spurte om han ville komme til et møte med oss.  

Som å sitte med gata i hendene 

– Det var noe sånn slående med det han hadde levert, denne unge Oliver Lovrenski som vi bare hadde et navn på. Og disse tekstene som var korte, helt slående. De var brutalt ærlige, og virket autentiske. Det var som å sitte med gata i hendene, plutselig, inne på kontoret vårt. Dette ville vi ha. Og det var det jo andre som også ville, men Oliver havnet hos oss, sier en tydelig fornøyd redaktør. 

Skriveboble 

Selve skriveprosessen beskriver Lovrenski som todelt. Først jobbet han et halvt års tid med manus alene, uten å la noen andre lese det han skrev. –Jeg begynte å skrive på dette manuset i oktober i fjor, i 2022, og fram til påske jobbet jeg hver dag helt alene på manuset, uten at noen andre leste én side. Og det er nok der det unike kommer fra. Jeg var i en boble hvor jeg ikke fikk noen ytre påvirkning, ingen som kunne skyve meg vekk fra veien, forklarer han.  

Skrev alene på T-banen 

– Jeg skrev ikke med publikum i tankene, legger han til. – Jeg satt ofte på kafeer eller biblioteker, T-baner, tog og litt forskjellig, og skrev, og da forestilte jeg meg at jeg fortalte historien til en kompis som satt overfor meg på kafeen eller restauranten, eller hvor det enn var. Folk så litt rart på meg noen ganger, fordi jeg satt jo liksom og pratet til en kompis, men det var bare jeg som så det, ikke sant. Men det funket, fordi da ble teksten typisk til sånn jeg prater, og sånn man prater i Oslo, spesielt Oslo sentrum. Det at jeg ikke skrev boka til deg eller til noen andre, gjorde at det ble så ærlig som mulig, at språket ble sånn som det ble.  

Vil at boka skal kunne leses av alle 

Den andre delen av skriveprosessen foregikk sammen med Benedicte Treider og Irtiqa Butt i Aschehoug forlag. Et råmateriale på over 400 sider ble organisert og redusert til rundt 240. Spørsmålet de stilte seg var, hvordan beholder vi det autentiske, det ekte, samtidig som vi gjør at i praksis hvem som helst kan lese og forstå?  

Lovrenski forteller at det ble viktigere og viktigere for ham at boka skulle være tilgjengelig også for de som ikke snakker sosiolekten, kebabnorsk som mange kaller den. – Det er egentlig det vi har brukt mest tid på de siste månedene. Hvordan gjør vi det tilgjengelig for alle samtidig som vi beholder det autentiske, og jeg synes vi har fått det til.

Traff rett i hjertet

Det kan Runhild fra Bokklubben bekrefte. – Jeg har prøvd å skjønne hvorfor akkurat denne boka gjorde så enormt inntrykk da Aschehoug lot meg lese manus før sommeren, forteller hun. – Jeg kom overraskende raskt inn i sjargongen, og historiene traff meg rett i hjertet. Om det er vennskapene, humoren, viljen, bestemor på Balkan som inviterer til arme riddere den ene dagen og boksetrening den andre, at bestekompisen er lydbokavhengig eller alle de kule referansene, jeg vet ikke – det bare traff veldig, sånn som god litteratur alltid gjør. – Jeg blir veldig glad når du sier at du forsto teksten, og at det var lesbart. For det betyr at vi lyktes der vi skulle, sier Oliver. 

Musikalske komma 

Noe av det vanskeligste i arbeidet med språket var tegnsetting. Lovrenski forteller at han skrev teksten uten komma, punktum og store bokstaver, og at de beholdt mye av dette også i den ferdige teksten. – Det er små bokstaver, det er nesten ikke noe punktum. Men helt på slutten, rett før vi skulle sende manus til trykkeri, fant vi ut at vi burde ha mer komma fordi det ellers blir vanskelig å lese, forteller han.    

Redaktørene hadde forsøkt både semikolon og tankestreker uten hell, og til slutt landet de på å sette inn komma. – Vi bestemte oss for å ta ut alt absolutt all tegnsetting, forteller Treider.  – Så skulle Oliver lese for meg, mens jeg satte inn musikalske komma der det var naturlig pause for Oliver. Han leste store deler av boka for meg, så brukte vi det som en pekepinn, og sånn er det blitt nå, forteller hun. 

Første og andre opplag allerede utsolgt 

I skrivende stund er både første og andre opplag av boka utsolgt, og et tredje opplag på vei ut i butikkene. Det er tydelig at den unge forfatteren har klart å fange essensen av oppvekst i dagens Oslo på en måte som resonnerer med et bredt publikum. Alt tyder på at Da vi var yngre vinner lesernes hjerter i høst, og vi gleder oss til å følge Oliver Lovrenskis forfatterreise videre. 

Hør hele intervjuet med Oliver Lovrenski i Bokklubbens podkast her: