Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det begynte. Men på et eller annet tidspunkt sommeren 2022 fant jeg ut at jeg stort sett bare leser ny litteratur. Det er en slags yrkesrisiko når man er direktør i Bokklubben.

Uansett, jeg bestemte meg for at jeg burde få lest flere gamle bøker. Og så kjenner jeg meg selv såpass godt at jeg vet at sånne forsetter kan ryke ganske fort hvis jeg ikke gjør noe mer forpliktende med det. 

Så jeg tok inspirasjon fra ulike leseprosjekter jeg har sett folk ha på Instagram. Kunne de, så kunne vel jeg? Målet ble definert: Lese én klassiker i måneden i minst et år.

Men hva er en "klassiker", egentlig? Jeg trengte en definisjon. Den gjorde jeg enkel: En klassiker er for meg en bok utgitt før 1950 som jeg har lyst til å lese. Det er jo viktig å gjøre til og med sånne halvveise pliktløp til noe lystbetont, tenkte jeg. 

I tillegg satte jeg meg et mål om å variere utgivelsesland/hjemland for forfatter, jeg ville ikke bare lese norske eller engelske forfattere.

Og så satte jeg i gang.

• August 2022: Kransen. Sigrid Undset hadde jeg ikke lest siden jeg gikk på videregående. Første bind av Kristin Lavransdatter var jo skikkelig fin! En historisk roman i toppklasse, ikke vanskelig språk. Jeg skjønner hvorfor dama vant nobelprisen.
  
  
• September 2022: The Great Gatsby. Jeg tror kanskje jeg leste denne det året jeg gikk på high school i USA. Men jeg husket ingenting, så det var greit å lese den opp igjen. Fascinerende fortelling om grådighet, overflod og lidenskap. Ganske kort og grei.
  
  
• Oktober 2022: Intet nytt fra Vestfronten. Huff, dette er tragiske og fæle saker. Erich-Maria Remarque klarte å gi meg følelsen av å være i skyttergravene under første verdenskrig. Men jammen er det humor og varme i dette også. God bok.
  
  
• November 2022: Markens grøde av Knut Hamsun. En nydelig bok som jeg har lest et par ganger før, for tjue år siden. Men du verden, hvor mye jeg har glemt, og det er interessant å se hvordan min egen oppfatning av hovedpersonene preges av hva jeg vet om Hamsuns syn på verden.

....og så kom den første store utfordringen:

• Desember 2022: To the Lighthouse av Virginia Woolf. Denne er bejublet og på lista over de viktigste bøkene i verden. Og så liker jeg den virkelig ikke! Det ble et slit å komme seg gjennom boka, og jeg føler fortsatt fint lite for personene her. Jeg vet at Woolfs skrivestil har blitt etterliknet og referert av mange forfattere siden, men akkurat denne varianten av "stream of consciousness" fungerer virkelig ikke for meg. 

Jeg kom over i 2023. Og i det som normalt er en enkel måned for gode forsetter, fikk jeg trøbbel. Da vi skrev 25. januar, hadde jeg fortsatt ikke åpnet ei klassisk bok. Her måtte jeg finne noe kort!

Løsningen ble å lese... et skuespill. For hvem har sagt at en klassiker må være en roman? Skuespill er oftest korte og raskt leste. Så dette har blitt løsningen et par ganger i løpet av året, når prosjektet har vært i ferd med å koke bort i kålen.

• Januar 2023: Mutter Courage og barna hennes av Bertolt Brecht. Mer krig, men sentrert rundt ei dame som gjør det beste hun kan for å skape seg et liv ved fronten av 30-årskrigen. Handler kanskje mest om håpløsheten og meningsløsheten i krig. Skal jammen følge med neste gang den settes opp på teater.
  
  
• Februar 2023: Pride and Prejudice av Jane Austen. Hurra! Første bok fra før 1900, og kanskje opphavskvinnen til feelgood-romanen? Jeg hadde glemt hvor moderne språket til Austen føles. Moret meg også over det kjedelige, lille livet til borgerskapets kvinner. Dette er jo feministisk satire på et vis.
  
  
• Mars 2023: Jeg sprakk. Fikk ikke lest en klassiker. Men tok meg sammen og fortsatte prosjektet likevel.
  
  
• April 2023: Emma av Jane Austen. Litt tett med Austen-bøker her, men jeg likte den forrige så godt. Denne er kanskje enda bedre. Periodevis uspiselig heltinne, det er gøy.
  
  
• Mai 2023: Den nikomakiske etikk av Aristoteles. Skikkelig gammel, denne. Må innrømme at den var pensum på et lederkurs jeg gikk, men jeg valgte å regne den med. For det er en grunn til at vi fortsatt leser 3000 år gamle bøker noen ganger: Aristoteles hadde noen ganske solide tanker om hva som er et godt liv.
  
  
• Juni 2023: Nils Holgerssons forunderlige reise av Selma Lagerlöf. Jeg har aldri lest Sveriges store barnebok om svensk geografi før, så det var på tide. Er det stor litteratur? Litt i tvil, lærebokpreget er litt for tydelig. Men fint å ha lest et referanseverk. Må innrømme at jeg kom noen dager inn i juli før den var ferdiglest.
  
  
• Juli 2023: Eugene Onegin av Alexander Pusjkin. Valgt fordi "jeg må vel ha noe russisk på et tidspunkt," og Tolstoj skriver for langt. Dette lange, romantiske diktet viste seg å være både vakkert og lettlest, så dette ble en overraskende koselig formiddag på stranda. 

Plutselig var det gått et år, og jeg hadde klart å etterleve prosjektet mitt (med én måneds unntak). 

Erfaringen kan oppsummeres som følger:

• Ja, et leseprosjekt kan fungere kjempegodt for den som er litt prosjektorientert. For meg ble det veldig disiplinerende.
• Det var lurt å føre oversikt over hva jeg har lest, for da avslørte jeg for meg selv om jeg var flink til å følge opp eller ikke.
• Veldig mange klassikere er klassikere av en grunn: De er skikkelig gode bøker!

Utover høsten 2023 har jeg stort sett fortsatt å lese klassikere innimellom, selv om jeg ikke har definert det som et prosjekt lenger. Jeg har vært innom både Kielland, Undset og Strindberg, for eksempel. 

Og jeg er kommet ut av dette med et helt annet forhold til eldre litteratur, som jo var poenget.

Så nå må jeg vel finne meg et nytt prosjekt?