Da vi i Bokklubben bestemte oss for å virkelig dypdykke i en sjanger hver måned i 2024 for å lære oss å like noe nytt, meldte jeg meg frivillig som talskvinne for feelgood-januar. For jeg elsker, elsker, elsker romantiske kosebøker. Sånn skikkelig.

La oss bare se bort fra at jeg aldri blir enig med meg selv om hva sjangeren heter (Feelgood? Romantisk roman? Løkkeskriftbok? Chick lit? "Dame med ryggen til på coveret"-bok?) og snakke litt om hva som gjør sånne bøker så utrolig tilfredsstillende å lese.

Det er tre ting jeg krever av en god koseroman:

Det begynte nok allerede på barneskolen, i den fasen der barn oppdager at det finnes romantiske forhold og kjæresterier i verden. Jeg husker jeg leste Jørgen + Anne = sant av Vigdis Hjorth og drømte om den dagen jeg selv skulle skrive kjærlighetsbrev til noen. For ikke å snakke om en annen Anne, hun fra Bjørkely: Jeg identifiserte meg skikkelig hardt med den rødhåra lesehesten og hennes utfordringer med drømmegutten Gilbert.

Og siden har det vært et livslangt kjærlighetsforhold mellom meg og disse bøkene. Det fant en ny form rundt år 2000, da jeg og tusener av andre jevnaldrende damer fant vår passelig mislykkede heltinne i Bridget Jones. Hennes liv fikk meg til å føle meg ganske vellykket, faktisk, samtidig som jeg ikke følte meg alene i jakten på drømmejobben og drømmemannen eller i den dårlige samvittigheten for kvelder med litt for mange glass vin. Eller cosmopolitan, som var den foretrukne drinken i Sex og singelliv-serien som kom i samme epoke (og som også var en bok først. Ja, jeg har selvsagt lest den).

I mange år snakket jeg ikke så høyt om min kjærlighet til disse bøkene. For de blir – strengt urettferdig! – gjerne vurdert som mindreverdig eller lettere enn annen sjangerlitteratur. Visst er det formler her (se avsnitt 1), men det er det da jammen i andre høyst respekterte litterære sjangere også. Kan du tenke deg en krim der du ikke får mysteriet oppklart, kanskje? 

Nå klarer jeg fint å tenke på meg selv som en person som både leser nobelprisvinner-bøker av Jon Fosse og Abdulrazak Gurnah og som gleder meg når det kommer en ny bok av Jojo Moyes. Ekte leseglede kjenner ingen sjangergrenser. Det er litt som med film: Noen dager makter jeg (kanskje) en film av Aki Kaurismäki eller en koreansk svart-hvitt-greie, andre dager er det Barbie eller The Holiday for alle pengene. Og popkorn.  

Hvor kommer sjangeren fra, og hvor går den hen? Romantiske fortellinger har vi lest siden middelalderens ridderballader. I moderne litteraturhistorie kan vi kanskje trekke trådene tilbake til Brontë-søstrene og Jane Austens bøker, for ikke å snakke om Småfrøkner av Louisa May Alcott.

Og samtidig som disse er rettmessige klassikere i litteraturhistorien, er de bevis på at også den romantiske romansjangeren utvikler seg i takt med sin tid. For selv om jeg fortsatt klarer å heie på Austens Elizabeth Bennet, er det lite ved hennes liv som oppleves personlig for meg.

Bridget Jones-bøkene var milepæler i min lesertilværelse for drøyt 20 år siden. Men leser jeg dem nå, kan jeg heldigvis merke meg at verden har gått framover. For mens Bridget er passiv og venter på å bli reddet av drømmeprinsen (og finner seg i den utroligste trakassering fra sjefen sin!), er Jojo Moyes' eller Taylor Jenkins Reids heltinner i dag virkelig hovedpersonene i sine egne liv. De skal ikke berges av noen andre enn seg selv! Noen ganger betyr det til og med å velge bort den kjærligheten som ikke er bra for deg, heldigvis.

Så når sibirkulda siger innover oss denne helga, skal jeg gjøre noe av det koseligste jeg kan tenke meg: Stå opp så tidlig at jeg har huset for meg selv, brygge en god kopp kaffe og krølle meg sammen under pleddet med den nye boka til Valérie Perrin.

"Ren eskapisme," sier en forlagsdirektør jeg kjenner.

"Ren lykke," mener nå jeg.