Hun er ingen hvemsomhelst når vi snakker om slikt: Hun har jobbet i ulike forlag siden 1998, de siste årene i Gyldendal, der hun blant annet hatt ansvaret for mye feelgood-litteratur. Hun debuterte dessuten som forfatter med «Julebrev» i 2020, da hun var 49. I 2022 kom Jul på Himmelfjell hotell, en juleroman med et kapittel for hver dag i advent.

Dermed var hun også en naturlig gjest å invitere i podkaststudio for å dypdykke i denne sjangeren. For hva er det egentlig vi snakker om når vi snakker om feelgood, chick lit, romantikk, koseromaner eller et av de mange begrepene vi bruker om denne typen bøker?

– Det handler ofte om noen som har et problem eller en vanskelig livssituasjon, og det kan periodevis gå verre enn verst for dem. Men i sin essens handler bøkene om folk som klarer å ta tak i livet sitt og snu det rundt. Og som leser får du håp: Det kan jo gå bra til slutt!

– Så det handler ikke bare om kjærlighet, altså?

– Nei, i feelgood-romaner er kjærlighetsplottet egentlig gjerne et side-plott til hovedhistorien om selvutvikling. Den store kjærligheten eller den nye fantastiske jobben kan jo komme som en bonus, men det handler mye om å finne løsninger, gjerne ved hjelp av gode venner, mener forfatteren.

Hør hele samtalen om feelgood-bøker i Bokklubbens podkast: 

Denne hovedpersonen må helst ikke være for perfekt heller. Slik har det vært helt siden sjangerens store klassiske forfattere, William Shakespeare og Jane Austen. Hovedpersonen må gå gjennom en modning i løpet av romanen. Jane Austens klassiske hovedperson Emma må innse at hun ikke har oppført seg fint mot andre.

– Leseren trenger ikke identifisere seg med hovedpersonen, men det må være noe i ham eller henne du kan kjenne deg igjen i. Noen bøker har en gjenkjennelses-effekt, andre har mer en drømme seg bort-effekt, og mange har inspirasjon i seg til å hjelpe deg til å ta tak i ditt eget liv. 

Og jo da, det må gå bra til slutt.

– Den lykkelige slutten er jo et kjennetegn ved mange typer fortellinger: Helten får et problem som må løses, hen gjennomgår en utvikling, og så får det hele en forløsning. Det gjør det til en veldig tilfredsstillende leseopplevelse, sier Herland Johnsen.

Mange av oss kjenner noen som ikke vil bli gjenkjent med en Lucinda Riley-bok mellom hendene. For vi kommer ikke unna at feelgood-lesning i noen tilfeller betraktes som en mindre «verdig» type lesning. Men Herland Johnsen mener dette – heldigvis – er i endring.

– Tidligere var jo også krim-lesning litt belastet. Til og med i vår tid var det en del forfattere som ikke ville bli omtalt som krimforfattere. Men det har vært gjort et målrettet arbeid for krimsjangeren, som i dag er veldig stueren. Kanskje er det samme i ferd med å skje med feelgood-sjangeren nå, den kommer til sin rett som en egen gruppe bøker og en egen type lesning, mener hun.

Mange av de bestselgende kosebøkene fra de siste årene er historier med én fortelling i nåtid og en parallell fortelling i fortiden. Men det er ikke hovedkategorien for feelgood-bøker.

– Den typiske, «rene» feelgood-boka er en samtidsroman der handlingen foregår i vår tid. Men feelgood brukes også som et paraplybegrep for mange ulike typer romaner. 

Forfatteren ramser opp: Noe ville vi kalt «dameromaner» i gamle dager, andre kaller det «underholdningsromaner», mens serieromaner som Sagaen om Isfolket har fått en renessanse som lytterfavoritter i lydbok-tjenestene.  Og ikke minst, det finnes mye god og kompleks litteratur innenfor det vi betrakter som feelgoodbøker. 

– De nye klassikerne i sjangeren, som Bridget Jones’ dagbok, har ofte en mengde referanser til klassikerne. Bridgets romantiske helt heter for eksempel Mr. Darcy – det samme som i Stolthet og fordom av Austen.

Som forfatter har hun vært tiltrukket nettopp av at sjangeren har ganske tydelige rammer. Hennes nyeste bok, Jul på Himmelfjell hotell, er i tillegg en juleroman der du får 24 kapitler for dagene fra 1. desember og fram til julaften.

– Det er mye som må løses på bare 24 dager, og det gjorde det veldig morsomt å skrive.

Hovedpersonene har på ingen måte problemfrie liv. Hovedpersonen Ingrid er tidligere profesjonell fjellklatrer og ekspedisjonsleder som legger opp etter en dramatisk ulykke. Hun reiser hjem til den norske fjellheimen og overtar driften av familiens tradisjonsrike hotell. Og dét er ikke ukomplisert. 

– Å lese 300 sider om noen som bare har strålende liv, blir fort veldig kjedelig. Målet til Ingrid er jo å få hotellet på beina. Samtidig har hun selv rett og slett fått høydeskrekk etter ulykken og må utfordre seg selv til å kanskje kunne klatre igjen.

Hennes bestemor har også et mysterium i sitt liv, viser det seg.

– Du må ha gode bipersoner for at historien og hovedpersonen skal få noe å bryne seg på. Og hvis de selv har noen interessante historier eller en fortid du må nøste opp i, blir det enda bedre.

Det er ingen tvil om at denne boka er veldig norsk. Kanskje i overkant nasjonalromantisk, til og med. At det finnes regionale forskjeller mellom feelgood-bøker, er eksperten helt klar på.

I USA går mange bøker tyngre inn i det romantiske, og de har kanskje litt yngre hovedpersoner som hos Colleen Hoover. Det finnes også en sjanger med romaner om berømte eller tilsynelatende vellykkede kvinner og deres utfordringer, for eksempel i de populære romanene til Taylor Jenkins Reid. Britiske forfattere er ofte litt vittigere – eller kanskje bare vittige på en måte vi i Norden forstår, det er gode formuleringer du kan humre av hos en forfatter som Jenny Colgan. Valérie Perrin skriver kanskje en mer fransk type feelgood-bøker, i mange tilfeller med et mer pragmatisk forhold til kjærlighet. 

Miljøskildringer er også noe en god feelgood skal inneholde, mener forfatteren. Du finner miljøer, mat, vin, steder, lukter og bare stemninger man har lyst til å være en del av. Bøkene gir leseren noe å drømme seg bort til – «dét bakeriet i Paris med de croissantene», «de gatene i New York der Carrie og venninnene spaserer».

– Men til syvende og sist handler det om å finne kraft og styrke i seg selv, om å være menneske, oppsummerer Kjersti Herland Johnsen.