Den svenske forfatteren Johan Theorin og hans Ölands-serie har fascinert i bok etter bok. Før han brakdebuterte med Skumringstimen i 2007 var han journalist i 20 år. – Jeg har skrevet i mange år, men samtidig har jeg vært interessert i mennesker. Det hører sammen, å snakke med og intervjue mennesker og det å skrive. Også er jeg veldig interessert i mysterier, i å fundere over dem – gamle og nye.

Theorin er aktuell med krimromanen Bumerker, en frittstående fortsettelse av Ölands-serien som til nå teller seks bøker, med en litt uvanlig krimhelt. Theorins detektiv er den sindige gamle skipskapteinen Gerlof som ofte bistår sin grandniese som jobber i politiet, Tilda.
     – Gerlof er en kjemperessurs for det lokale politiet. Han kjenner jo alle på øya. Han vet hvem man kan spørre, særlig blant de eldre øyboerne. Og i bøkene mine er det ofte gamle mysterier. Noen ganger, som i Bumerker, er det en kobling mellom nye og gamle forbrytelser. Da er det nyttig for Tilda og de andre i det lokale politiet å rådføre seg med Gerlof for å finne sammenhenger og ledetråder.

Theorin forteller at Gerlof ble til i savnet etter hans egen bestefar som døde for lenge siden, mange år før han skrev Skumringstimen. Yrket sitt har Gerlof til felles med forfatterens bestefar som også var skipskaptein. 

– De har begge seilt på Østersjøen i mange år. Men Gerlof er over åtti år, mye eldre enn min bestefar ble. I den første romanen er han bestefar til en liten gutt, som er lik meg selv. Gutten forsvinner ute på øya, ute på Heden, og da ble Gerlof en detektiv, han måtte bare løse mysteriet med barnebarnets forsvinning, en tragedie. Siden har han bare fortsatt.

Valget av Öland som åsted i bøkene gjør øya til en slags hovedperson ved siden av persongalleriet.
      – Det kan bare utspille seg der. Det må være med akkurat de forutsetningene. Öland er spesiell. Det er en lang og smal øy med en bru som forbinder den til fastlandet. Havet er alltid nærværende. Og vinden. Det er flatt, så det er som en stor scene der dramatiske hendelser kan utspille seg. Og det gjør det. Jeg vil fortelle de historiene som bare kan hende akkurat der. Og man skal kunne reise dit selv og kjenne seg igjen i landskapet.

Tittelen på boka, Bumerker – eller Ristmärken, som den heter på svensk – viser til symbolet mange risset inn i redskapene sine i gamledager for å merke dem som sine. Det er også en gammel betegnelse for tatoveringer. – De har en helt spesiell betydning i denne fortellingen, røper Theorin.
      Spor knyttet til funnet av to lik i nåtiden fører bakover i tid, blant annet til en handlekraftig kaptein under andre verdenskrig som satte i gang et stort prosjekt. Han ville lage en barriere i tilfelle fienden angrep og hyret soldater til å grave seg tvers over øya.

     – Det har faktisk hendt, man kan dra til Öland og se det enorme diket de gravde, forteller Theorin. Bumerker handler blant annet om dette enorme prosjektet.

– Jeg vokste opp med historier fra min bestefar og hans brødre. Det kunne være ganske røffe saker, og det har påvirket meg som forfatter – at det ble krimromaner jeg skulle skrive.
     – En slik historie var at min bestefars farfar skulle flytte inn i et hus med sin nye kone. Han begynte å sette huset i stand om sommeren. Så giftet de seg og den første natten de lå der fikk de ikke sove fordi de hørte vinden oppe på loftet. Det slamret og dunket der oppe. Men da han gikk opp og kikket var det helt tomt. Han gikk ned igjen, og de fant ikke ut av det før dagen etter. Da kom en nabo bort og sa «I går kveld døde faren min, og nå må jeg bygge en kiste til ham. Jeg vet du har planker.» «Ta det du behøver,» sa Karl. Mannen gikk opp på loftet og da hørte de akkurat de samme lydene de hadde hørt om natten, slamring og dunking. De hadde hørt lyden av likkisten som skulle bygges.

– Dette fortalte bestefaren min meg, og det gjorde inntrykk. Min gamle detektiv, Gerlof, er slik. Han liker å fortelle historier. Av og til sniker jeg inn en historie jeg selv er blitt fortalt.

På spørsmål om hva som kjennetegner en god krimroman, sier Theorin: – Det er et mysterium man suges inn i. Oftest en forbrytelse, nesten alltid et mord. Det er et mysterium man ikke kan slippe før boka er ferdig, med spennende personer og fascinerende miljøer. Leserne er som politiet – det er umulig å gi slipp før mysteriet er oppklart.