Vi inviterte ham like godt i studio for å snakke om hvorfor vi egentlig liker så godt å lese krim.

– Det er fordi det går bra til slutt. Fordi krim er en sjanger som holder seg med et sett regler, og en av de reglene er at det begynner med en forbrytelse, og når vi kommer til slutten skal den forbrytelsen være oppklart, ting skal være i gjenge igjen, mener Nærum. 

Knut Nærum er godt kjent fra den opprinnelige gjengen i TV-programmet Nytt på nytt. Han har gitt ut en rekke tegneserier og bøker, blant annet krimparodien Døde menn går på ski, inspirert av blant annet André Bjerkes klassikere De dødes tjern og Døde menn går i land. Døde menn går på ski gikk som påskekrim i NRK radioteatret for tyve år siden, og nå har to unge filmskapere laget film basert på boka, med blant andre Per Christian Ellefsen, Ingar Helge Gimle og Anne Krigsvoll i noen av rollene. Nærum røper at han også dukker opp på lerretet, i en ørliten rolle.

Nærum erkjenner at han liker gammel krim aller best. – Jeg leser nok mer gammel krim enn de fleste. Jeg leser ny krim også, og setter pris på det. Men jeg gjetter at hvis du ser på min krim-lesing så er min andel gammel krim større enn de fleste andre krim-leseres. Det går i Agatha Christie, som jeg aldri blir lei av, og så har jeg hatt perioder hvor jeg har lest mye av litt mer glemte forfattere, slik som Dorothy Sayers som skrev om Lord Peter Wimsey, John Dickon Carr som skrev om Gideon Fell og Sir Henry Merrivale, og Ellery Queen, som skrev om – Ellery Queen! Bak forfatternavnet skjuler det seg to fettere som skrev sammen. 

– Fenomenet puslespill-krim er visstnok noe som begynte på 1920-tallet. På den tiden var folk gærne etter gåter og oppgaver. Det er hodebryets tidsalder, sier Nærum. – Akkurat denne formen for krim, som nå etter hvert er blitt en av mange ulike former for krim, var den dominerende fordi folk ville ha dette å bryne seg på. Kanskje det slo så godt an på den tiden fordi store deler av verden hadde vært gjennom en stor krig, og det var økonomisk urolige tider. Da går man til orden. Det er en av teoriene om hvorfor folk er glad i krim. Den gir dem den ordenen som kanskje mangler i det store samfunnet rundt dem.

Nærum er innom flere klassikere i krimsjangeren, blant annet Raymond Chandler med privatdetektiven Philip Marlow, som er av den mer hardkokte typen.

– I Marlow-bøkene er samfunnet snuskete. Selv om morderen er tatt er det fortsatt grunnleggende urettferdigheter der ute, og selv politiet er ikke til å stole på. Samfunnet er ikke nødvendigvis din venn og makthaverne har ikke nødvendigvis ditt beste i sinne. Det finnes folk der ute med dårlige hensikter og mye makt. Det er en stemning som også finnes i mye nyere krim. Som i Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. De har både kriminalgåten, og så har de dette bildet av et samfunn hvor ting går ganske skeis. 

– Det er ikke lett å være helten. Det er ikke bare å gå ut i vinterhaven og trimme orkideene, eller spise noe godt, sånn som Poirot gjør. Ordenen er ikke gjenopprettet. Det er bare dette ene lille hjørnet. Det er fortsatt flere løse tråder som må nøstes opp.

– Den mest fremtredende krimsjangeren de siste par årene har vært den psykologiske thrilleren. De Hitchcock-aktige bøkene med den upålitelige fortelleren. Det kan være en type fortelling hvor du ikke en gang vet hvem fortelleren er og der mysteriene som boka rommer gjemmer seg i språket i boka, i hvordan den er fortalt. Der er det mye fint.

Nærum nevner blant annet Flink pike av Gillian Flynn, som kanskje den beste av dem alle, i tillegg til Piken på toget (av Paula Hawkins [red. anm.]).  – Kvinner plassert rundt omkring, sier Nærum spøkefullt.  – Jeg har lest mange av dem. Jeg har lest dem med fryd. De beste av disse bøkene er utrolig spennende.

– Jeg er veldig glad i at noen forsøker å lure meg. Da bretter jeg opp lese-ermene og sier "Kom igjen". Enten skjønner jeg det før jeg leser det, da er jeg veldig fornøyd. Ellers så har jeg blitt lurt. Da har jeg lest en snedig bok, og da er jeg også fornøyd!

Påsken står for døra, og vi lurer selvsagt på hva Knut Nærum skal lese i påskeferien.
– Min plan for denne påska er å lese Inn i vårt mørke hus av Silje Bekeng-Flemmen. Jeg har forstått det som at det er en psykologisk thriller, og at den kanskje har et snev av det overnaturlige, og at den kanskje ligger og vipper midt imellom krim og annen skjønnlitteratur.

Og Nærum er ikke fremmed for litt overnaturlighet som virkemiddel.
– Det finnes et par kjente eksempler på at du får en siste vri, der du tenker "åh, det spøkte likevel". Hvis det kommer helt til slutt, så kan jeg godta det – som et lite litterært truserøsk. Men jeg mener det er riktig å ha naturlige forklaringer og spøkelser i hver sin litterære sjanger. Det må gjerne være med spøkelser som kan forklares bort. Så enten er det en spøkelsefortelling, eller så kan det forklares bort. Men i enkelte tilfeller tåler jeg et lite røsk til slutt.

Hør hele intervjuet med Knut Nærum i Bokklubbens podkast: