Fortell meg livet mitt

David har mistet hukommelsen. Hans nærmeste må fortelle om livet han har levd. Dermed åpenbares historier om svik og konflikter, kjærlighet og drømmer som døde.

Presentert av Børge Skråmestø, skribent og forfatter

Namsosingene Jon, Silje og Arvid er i ferd med å ta Norge med storm. For ikke å glemme David, mannen uten minne, han som innsirkles. David har mistet hukommelsen. Tidligere venner og bekjente oppfordres til å skrive brev til ham og fortelle om fortiden hans. I Innsirkling er det brevene til tre personer vi får lese; de til Jon og Silje, begge ungdomskamerater og kjærester av David, og de til Arvid, prest og Davids stefar. Mellom brevene blir vi også bedre kjent med de tre gjennom direkte innblikk i livene deres slik de leves her og nå. Og langsomt demrer det for oss at det også er Jon, Silje og Arvid som innsirkles. Tilsynelatende kan det virke som om de legger ut tråder til det som til slutt skal bli billedveven med Davids portrett. Men bildet som vokser fram, skal vise seg å bli et langt mer underlig og magisk gruppebilde.

Handlingen er stort sett lagt til Namsos, en by og en kommune som forfatteren Carl Frode Tiller kjenner med både kropp og sjel. I tillegg til å være født der, er forfatteren utdannet historiker med hovedoppgave fra NTNU om sagbrukskulturen i Namsos etter 1945.

Band og bindinger
Jon, Lars og Anders spiller i band. De er på lokalturné. Jon klager over alle de små og avsidesliggende drittstedene de reiser til. At noen kan orke å bo der? Og der? Hele tiden klager han. Jon er negativ og sarkastisk. Og når begeret til slutt renner over for de to andre som ikke orker å høre mer på det evige oppgulpet, er det noe som brister inni Jon. Han drar hjem til sin fibromyalgirammede gamle mor, bare for enda en gang å få slått fast av både henne og FrP-broren at han er mislykket og forvirret, og har sviktet seg selv og alle rundt.

Silje er gift med en velstående handelsmann. Hun har blitt forvandlet til en nevrotisk frue som kjenner tomheten sige innover seg. Hun føler at livet har stagnert. I ungdomsgjengen var Silje den som kom fra det spennende hjemmet, med en mor som var så kulturell at hun alltid måtte ty til polets bestillingsutvalg for å få vin som var god nok. Et hjem der det ble holdt kunstnerfester som var så belevne at en radmager skuespillerinne fra Trøndelag teater en festtung natt kunne finne på å kaste klærne og sette seg splitter naken på verandaen for å røyke, til de forbipasserende og ukulturelle namsosingenes store forvirring.

Presten Arvid skal dø av kreft. Han giftet seg med Berit, Davids mor som aldri ville fortelle hvem Davids biologiske far var. Folk lo godt da han og ramkjeftede Berit ble et par. Og fortsatte å le da den kjekke organisten Samuel ble ansatt og ga kvinnelige namsosinger hetetokter. Berit inkludert.

Realisme for vår tid
Den tillerske thriller er hverdagens thriller. Innsirkling handler om mennesker som i utgangspunktet vil hverandre godt, men som ender opp med å såre hverandre fordi det ene ordet tar det andre og kaldfliret sitter så løst. Det er mye uutsagt og sårt mellom personene her, den ene verkebyllen etter den andre sprekker. Innsirkling syder av hudløse følelser foran et bakteppe av tett trøndelagsskog, sommerstøvete landeveier, sliten camping og vanlige hjem med fluer i vinduet og fotvask i stampen.

Denne Bragepris-belønte og Nordisk Råds litteraturpris-nominerte romanen om det tilsynelatende svært lite prisverdige byr på øyeåpnende realisme for vår tid. Innsirkling ble for meg en av disse helt spesielle romanene som ga meg den sjeldne følelsen av virkelig å lese noe nytt og annerledes. Noe som aldri tidligere har blitt fortalt akkurat på denne måten om noe så stort og tett på at vi ikke klarer å se det, og som har ventet på en forfatter av Tillers kaliber.

Å leve kan være å ikke se skogen for bare trær. Men Tiller viser oss dem, trærne, både de ranke, sterke, krokete, morkne og vindskjeve, slik at skogen endelig kan avtegne seg som en plutselig frigjørende tanke.

Lun humor
Innsirkling er en alvorlig bok, men ikke bare. Over boksidene svever en aura av både lun humor og medmenneskelighet. Er hverdagen dramatisk og sår, er den også så uendelig mye annet. Som Arvid skriver til stesønnen: "... det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen."