Tillersk selvtillit

Carl Frode Tiller blir ikke høy på pæra av knallkritikk eller knuget av forventninger. Han får bare bedre selvtillit.

Tekst: Marius Aronsen

Carl Frode Tiller er hjemme i Trondheim og prøver å ta det med ro. Ta seg god tid til døtrene før de går på skolen og i barnehagen. Den typen ting. Riktignok hadde han planer om å følge opp lanseringen av Innsirkling mer enn han gjorde med de to foregående romanene. Da han vant Brageprisen og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, ble medieinteressen gedigen. Kanskje ikke så rart når romanen i tillegg har fått panegyriske omtaler.

Forførende og ubehagelig
Allerede da han debuterte med romanen Skråninga, fikk Carl Frode Tiller usedvanlig mange godord. Tema og form passet så godt sammen at man forventet at det var klekket ut av en mer garvet forfatter. Samtidig var fortellingen av det sterke slaget. Det føltes som ekte vare. Den hadde et "forførende ubehag," skrev en anmelder.

Innsirkling er like sterk - og imponerende. Det er et skarpt og sammensatt portrett der han har sluppet til flere stemmer. Tiller har jobbet grundig med strukturene i romanen.

"Først og fremst ser jeg meg som en forteller"

- Jeg er opptatt av å skape gode karakterer, interessante personer. Derfor må jeg lete fram nye måter å løfte fram fortellingene på. Først og fremst ser jeg meg selv som en forteller.

Nødvendig avstand
Det er ikke bare på riksavisenes kultursider Tiller får oppmerksomhet. Statusen hans i hjembyen Namsos er stigende. Byen er høyst tilstedeværende i bøkene. En lokal avis skrev nylig at Tiller kikket etter tomt i området fordi han på sikt kunne tenke seg å flytte tilbake. Men vil ikke det fjerne en nødvendig avstand til plassen han skildrer?

- Jeg er nødt til å ha avstand. Det kan også være en avstand i tid til det skildrede. Tett omgang med plassen jeg bruker, kan skape et problem i forhold til reaksjonen jeg møter hos folk. Jeg har gitt opp å forklare at det jeg forteller om, ikke er selvbiografisk. Selv folk som sier de godt skjønner forskjellen på hovedperson og forfatter, leter etter selvbiografiske trekk. Nå er jeg kommet så langt i disse bøkene at det uansett ikke vil påvirkes.

- Som leser blir jeg heller ikke veldig opptatt av hvor fortellingen finner sted, det er de skarpe personskildringene som griper meg ...

- Det er bra. Jeg er veldig opptatt av det psykologiske. Men Innsirkling har jeg også gjort bredere ved å legge inn sosiologiske og historiske elementer, som skildring av klasseinndeling og generasjonskonflikter.

- I en avis kaller du prosjektet for en "naturlig trilogi". Hva gjør den naturlig?

- Ideen om å fortelle om en person som selv ikke vet noe, kan gå og gå i det uendelig. Nå er det naturlig å gå tilbake til barndommen i den neste boka.

"Jeg har gitt opp å forklare at det jeg forteller om, ikke er selvbiografisk"

Tiller er opptatt av at han skal fornye seg hele veien i forfatterskapet. Selv om han har fått supre anmeldelser, ville han ikke lage en ny roman etter samme lest som den foregående. Et nytt grep i Innsirkling er for eksempel bruken av brev:

- Gjennom vekselsvirkning med brev og indre monolog kommer personene fram i egen skrift om hendelser i fortida og gjennom direkte betraktninger av ting rundt seg. Jeg synes ikke jeg skriver komplisert, men karakterene er komplekse.

Store forventninger
- Bøkene dine har fått enormt bra mottakelse, og du er allerede etter din tredje utgivelse nominert til Nordens gjeveste litteraturpris. Begynner du å kjenne forventningspresset?

- Jeg tar ikke sånt innover meg. De største forventningene har jeg nok sjøl. Jeg setter veldig godt pris på skrytet, men jeg vet at etter hvert kan man tro man er så flink at man ikke trenger å jobbe så hardt lenger. Beholder jeg det fokuset jeg har, så vil alt gå bra.

Tiller mener oppmerksomheten så langt bare har virket positivt; han har bare fått bedre selvtillit som forfatter. Da kan vi trygt sette oss tilbake i stolen, skru opp forventningene og vente på neste bok.