Meny
 
Intervju med Jo Nesbø

Nesbø på ville veier

Denne gangen ville Jo Nesbø skrive en fortelling som er "langt ute" - nesten for langt ute.

Jo Nesbø intervjuet av Marius Aronsen, desksjef i Bokklubben

I Hodejegerne henter hovedpersonen inn ledere til toppjobber i næringslivet. Kona hans selger kunst til de rike og vellykkede. Var det slik at Nesbø trengte en pause fra etterforskerne ved Oslo Politikammer?

- Nei. Det var bare så fristende miljøer å skildre. Det var research hos en politietterforsker som satte i gang historien. Jeg fikk høre om FBIs nitrinnsmodell for forhør. Så begynte jeg å forestille meg hvordan modellen kunne overføres til det sivile livet. Jeg har faktisk ikke tenkt på at dette ikke er en Harry Hole-fortelling. Jeg tok bare en annen synsvinkel, den ligger hos Roger Brown, en tyv og svindler.

Stort selvbilde
Det er liten tvil om Nesbø har hatt det morsomt mens han skrev Hodejegerne. Plottet er i velkjent Nesbø-stil fullt av overraskende vendinger, og det legger ingen demper på fortellingen at hovedpersonen er en mann som benytter seg av de mulighetene han kan skape, lovlige eller ikke.

- Det er veldig morsomt å ha en amoralsk fyr som hovedperson. Roger Brown er grunnleggende arrogant, og han har et stort selvbilde.

- Det er kanskje ikke riktig å kalle Roger Brown for en helt, men vi fatter sympati for ham og er på hans side i tumultene.

- Ja, og han har jo noen sympatisk trekk, Men han har det man kan kalle en fleksibel moral. Han stjeler fra de rike og gir til de litt mindre rike. Og så jakter han på sin egen kjærlighetsevne, samtidig som noen intenst jager ham. Det er også min første roman med jeg-forteller. Og det skal mye til for at leseren ikke skal holde med fortelleren.

Film og litteratur
Denne våren har det rast en debatt om litteratur og film. Tv-kjendis og krimforfatter Tande P. påsto at noen forfattere bevisst former romanen sine slik at de lett skal kunne filmatiseres og gi ekstrainntekter. Jo Nesbø derimot, har takket nei til salg av filmrettigheter en rekke ganger.

- Jeg tenker film. Ikke på at boka skal filmatiseres, men jeg bruker filmdramaturgi. Det gjelder alle romanene mine. Jeg kommer fra et bokhjem. Likevel har jeg sett fire-fem ganger mer film enn jeg har lest bøker.

Når Jo Nesbø ikke har velsignet noen filmplaner så langt, skyldes det delvis at filmen kan ødelegge en illusjon. Når han blir ferdig med Harry Hole-figuren, kan det derimot være greit at noen tar den videre i en eller annen retning. Men Nesbø må se et kunstnerisk poeng med det.

- Det er bedre at det aldri blir Hole-film, enn at det kommer en midt på treet-film, for ikke å snakke om en direkte dårlig en.

Så spørs det om det blir film av Roger Brown og hans elleville eventyr. Nesbø mener at boka i seg selv er så filmatisk at filmatisering nesten blir overflødig.

Inspirert av det absurde
Når Nesbø ser tilbake på arbeidet med Hodejegerne, kan han se at innflytelsen av en bestemt forfatter er til stede.

- Romanen kan ses som en Jim Thompson-hommage. Han er nok min favorittforfatter. Bøkene hans har blitt beskrevet som krim for kresne, så det vil da si at jeg påberoper jeg meg å være kresen. Det morsomme er at Thompson skrev for å tjene penger, men geniet hans kom nok litt i veien for ham. Bøkene hans ble ikke så lette og "glatte" som han hadde tenkt. Skal man lese ham, må man være forberedt på å få litt mer enn en enkel krimgåte.

Nesbø beskriver Thompsons bøker som en slags psykedelia fra før psykedeliaen oppsto. De har gjerne mørke, absurde avslutninger. Det lett absurde kan leserne glede seg til å møte også i Hodejegerne:

- Man skal få følelsen av at ting tas langt ut. Nesten for langt. Jeg må innrømme at noen scener var mer ekstreme i tidligere utgaver. De er dempet litt i den endelige versjonen.

 

Publisert: 14.05.2008