Liv andre har levd

Foreldrene hans drømte om noe bedre. Nå har de lagt bak seg et langt arbeidsliv, men uten å ha samlet større verdier for dem som kommer etter.

De andre kaller ham ulven. Selv vet han ikke helt hvorfor, men han har en oppvekst som ikke er helt lik oppveksten til kameratene. Blant annet er han den eneste av gutta i gata som har en mor som leser bøker for ham. Med en mor fra Finnmark og en far som var blant de første innvandrerne fra Pakistan til Norge, har han vokst opp med et bein i hver kultur. Men foreldrene har det til felles at de begge har forlatt hjemstedet og flyttet til Oslo med drømmen om et bedre liv.

Liv andre har levd

Som voksen lever han, sønnen deres, nå et godt og etablert liv med kone og barn, hus og fin jobb. Han kan se tilbake på en vellykket klassereise, eller kan han det? De kaller meg ulven er en beretning om å vokse opp med vissheten om at de gode kortene er skjevt fordelt. Foreldrene hans har hele livet arbeidet hardere enn helsa har tålt. Likevel står så lite igjen etter dem. De var begge i en utsatt posisjon og turte aldri fullt og helt å benytte seg av det norske velferdssystemet. I frykt for å miste jobben stilte de på jobb til tross for både sykdom og skader. Faren ble i realiteten arbeidsufør uten å benytte seg av velferdsordningene.

Tilbake til røttene

Foreldrene bor ikke lenger sammen. Moren har flyttet nordover igjen og faren har kommet til et punkt i livet der han søker tilbake til røttene sine. Den kommunale leiligheten han har bodd i de siste 25 årene skal rehabiliteres og han må ut. Men ut til hva? Han som ble drevet til Norge for å skape seg et bedre liv, lengter nå hjem. Hjem til det livet han hadde før han dro til Norge. I løpet av farens flytteprosess blir sønnen bevisst både sin egen oppvekst og ikke minst foreldrenes liv. I ettertid ser han at det var en oppvekst med svært lite å rutte med, kanskje det vi i dag ville omtalt som barnefattigdom. Han har likevel klart seg svært bra. Men hva står igjen etter foreldrene? Så godt som ingenting.

Å eie og å høre til

Det er ingenting å arve bortsett fra minner og noen familiehistorier, fra fars oppvekst i Pakistan, fra mors finnmarksslekt, fra deres felles liv sammen i Oslo. Faren har knapt mer i dag enn da han kom til landet for en mannsalder siden. Moren etterlater seg heller ikke mye. Den lille familien er absolutt ikke av dem som har blitt sittende med de beste kortene på hånden. Tilbake står hovedpersonen med en umettelig sult etter å eie og ha det alle andre har så mye mer av. Han hungrer etter materielle verdier, men kanskje mest av alt etter tilhørighet.

Jeg har lånt overskriften på denne teksten fra en av bøkene i Edvard Hoems storverk om utvandringen fra Norge. Hoem skildrer hvordan utvandrerne slo seg ned der de fant jord og arbeid. De skapte seg nye liv nye steder. Men de gikk alltid med en lengsel tilbake til hjemlandet. Et hundreår senere er parallellen åpenbar til historien i Zeshan Shakars nye roman. Denne gangen er det ikke utvandrere, men innvandrere det handler om. Etter å ha lest både Hoem og Shakar er det umulig å ikke bli grepet av hvor mye de to historiene har til felles.