Tante Ulrikkes vei

Tarjei Vesaas' debutantpris blir hvert år delt ut til fjorårets beste unge skjønnlitterære bok. Prisen deles ut av Den norske Forfatterforening, og det er foreningens litterære råd som er prisjury. Juryen består av rådets ni medlemmer, og de velger en prisvinner ut fra en fri og selvstendig vurdering basert på estetiske kriterier. 

Prisen ble innstiftet av Tarjei Vesaas i 1964 med pengene Vesaas mottok som vinner av Nordisk råds litteraturpris dette året. 

Juryens begrunnelse (utdrag)

Utgangspunktet for fortellingen er at NOVA - Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring - har igangsatt et forskningsprosjekt som gjennom ungdoms egne beretninger, skal kartlegge hverdagen til unge med minoritetsbakgrunn i Groruddalen. Fra han går på videregående i 2001 og fram til universitetsstudier i 2006, skriver den skoleflinke Mohammed - kalt Mo - intelligente og velartikulerte e-poster om seg selv til en NOVA-forsker. Det samme gjør drop-outen Jamal, rent bortsett fra at han snakker inn sine bidrag på diktafon. Gjennom de unge mennenes tilbakeblikk på barndom og oppvekst i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo tegnes et bilde av den sosiale virkeligheten i en norsk drabantby på 80-, 90-, og 00-tall.

I denne fortellingen går det viktigste sosiale skillet mellom det hvite og etnisk norske storsamfunnet, og nordmenn med ikke-etnisk norsk bakgrunn. Mos foreldre er velfungerende, men har dårlig råd. De har store ambisjoner på sønnens vegne, og ofrer økonomisk for at han skal få studere. Mo deler ambisjonene, men strever med å integrere synet på bakgrunnen sin med erfaringene han gjør i universitetsmiljøet. Jamal stiller med et svakere utgangspunkt enn Mo. Han vokser opp med en enslig og syk mor, faller ut av skolen og mister dermed inngangsbilletten til arbeidsmarkedet. Hvordan skal han få kontroll over eget liv, og hva er hans syn på det samfunnet han i så liten grad kan delta i?

Talentet til årets prisvinner viser seg ikke bare ved at han stiller slike viktige spørsmål, men vel så mye gjennom måten det gjøres på. Problemstillingene kan ikke ses løsrevet fra språket de viser seg i. Forfatteren setter ulike språkpraksiser opp mot hverandre for å vise personenes ulike perspektiv, og særlig Jamals måte å uttrykke seg på, vil kunne gi mange lesere et litt annet syn på sider ved norsk virkelighet:

Noen stoffer har en nummer, andre stoffer en annen nummer, men du kan liksom slå dem sammen, men det er ikke helt matte heller, for det er bokstaver, som H2O + jeg veit ikke, N4O, skjønner du? Jeg skjønner ikke en dritt, og hoden min blir varm og hele den greia jeg fortalte til deg. Helt fucka. Så jeg sjofer litt på Sarah isteden, og da kommer karen bort til meg med den stygge blikken sin og sier: «Jobb nå, Jamal», og jeg sier: «Hør a, jeg skjønner ikke.» Veit du hva han sier elle? «Prøv hardere.» Skada kar ass. Ok, det var skolen.

Karakteren Jamal kan imidlertid ikke reduseres til romanens tematikk. Han er noe for seg selv. All ære til forfatteren som har skapt ham, og som har bidratt til norsk litteratur med en oppvekstskildring vi ikke helt har sett før.

På vegne av Det litterære Råd og Den norske Forfatterforening er det en stor glede å kunne gi Tarjei Vesaas' Debutantpris 2017 til Zeshan Shakar, for romanen Tante Ulrikkes vei.