– "1964" er en utrolig bred roman om det å bli voksen, eller kanskje mer presist å slutte å være barn. Hovedpersonen møter rett og slett både det harde og det mest vidunderlige med livet - kjærligheten - i løpet av de 200 boksidene. Slik kan boka oppfattest som en dannelsesroman fra en liten bygd, noe vi ikke akkurat har så mye av. Hovedpersonen er tolv år i 1964, altså like gammel som Bobsey-tvillingene (populærkulturelle referanser er som alltid viktig hos Hovland), og i løpet av dette året opplever han både den første kjærligheten (som dessuten er forbudt, det er nemlig pinsevennpastoren sin datter det gjelder), at søsteren hans flytter ut, at moren hans får nervesammenbrudd, han opplever diverse skeive eksistenser på en ny måte - bygdeoriginalen Olaien samt de lokale bøllene, og oppdager til og med et lik. Hovland klarer på elegant vis å presse så mange harde realiteter inn i de fiktive rammene av ett år og en bygd at historien blir engasjerende og som alltid er Hovland en mester med tørrvittige/humoristiske replikker og karakterskildringer. En alvorlig humorperle.

– En bok med mange symboler fra akkurat 60-tallet. Her er det masse å hente fra tiden. Om du har opplevd den er det kos å kjenne seg igjen, og mange små ting som gleder. Har du ikke opplevd det så kan man lære mye. Selv er jeg for ung til å ha opplevd 60-tallet, men svigerfar kjente igjen mange momenter her når han leste boken. Boken er godt skrevet og beskrivelsene er herlige. Men likevel er dette rett og slett ikke min smak! Jeg er fransk og slet litt med nynorsken her, det må jeg innrømme, så det kan ha noe med saken å gjøre. Jeg hadde lånt denne på biblioteket, og der kom den tilbake.

– I boken 1964 blir vi tatt med til 60-tallet og en ung gutts liv. Hovland går ikke dypt inn i karakterene, og bredden er mye mer synlig enn dybden på alle nivåer. Jeg tror poenget med denne boken er å vise oss hvor mye verden har forandret seg siden 1964. Men et av høydepunktene i boken er likevel et evigvarende tema: ung kjærlighet. Hovedpersonen Rolf sin forelskelse er nydelig beskrevet. Hovland er en av våre fremste nynorskforfattere, og språket hans er rikt og poetisk. Denne boken er nok fantastisk å lese for dem som var ung på 60-tallet, for oss som er født etter den tid blir nok boken litt kjedelig.

– For meg som er omtrent på samme alder som forfatter og hovedperson er dette et vemodig gjensyn med så mange ting fra barndom og ungdom. Stedet er ei lita norsk bygd, tiden er 1964 og hovedpersonen er 12 år. For gammel til å være barn, for ung til å være ungdom. Men ikke for ung til å bli forelsket. Gutten og vennene hans er skildret med stor innlevelse og mye humor. Ordene er lagt i guttens munn, men han formulerer seg på en måte som slipper den voksnes erfaring inn på en underfundig og morsom måte. En nervøs mor, en fraværende far og en overintelligent lillebror er guttens nære livsvilkår. Gjennom vennskap med prestens sønn og pinsevennpastorens datter bringes tro og livsmåter inn i fortellingen. Men først og fremst handler det om å slutte å være barn. En herlig upretensiøs roman som setter seg godt i sjelen.