Veien til litteraturen

Hvordan har det seg at en av våre mest anerkjente kunstnere plutselig har skrevet en nydelig roman? Vi har snakket med Lars Elling.

Tekst: Erlend Sørskaar

– Som billedkunstner lever du av å uttrykke deg. Når du nå har gitt deg i kast med en roman, var det fordi du trengte en ny måte å uttrykke deg på?

– Jeg har vært en form for kunstner- og fortellertype hele mitt bevisste liv. Som barn var jeg velsignet med dårlig helse, så jeg var mye innendørs og tegnet. Jeg tegnet både det jeg så utenfor vinduet og det jeg så inne i mitt eget hode. Da verden stengte ned i 2020 og utstillinger ble umulig, innså jeg at uten visningsrommet og møtet med et publikum ble mye av motivasjonen min borte. Jeg har vel alltid blitt betraktet som en «litterær» maler, og overgangen til å begynne å skrive var en utforskning av mulighetene som lå i det. Jeg har masse idémateriale som ikke er egnet som maleri, og det å skrive en roman var et forventningsløst forsøk på å kanalisere dette. Det overraskende var at prosessen ikke var så ulik den jeg kjenner så godt. Det var som å få tilgang til en avstengt fløy i egen hjerne. Velkjent og ny på samme tid.

– Jeg har dagboksnotater fra tenårene, og Filip er mye av et alter ego – slik jeg var siste året på videregående.

– Vi blir kjent med attenåringen Filip, som har en stor drøm her i livet, å lykkes som tegner. Det er jo noen ting i denne boka man kan tenke at forfatteren har en ekstra nærhet til?

– Man må skrive om det man kjenner og kan innestå for. Jeg har dagboksnotater fra tenårene, og Filip er mye av et alter ego – slik jeg var siste året på videregående. Men han er høyere enn meg og bedre i fotball. Litt må man unne seg under lockdown. 

– Historien om de to brødrene som var sammen i tykt og tynt, men som har mistet hverandre på veien – den historien er vel ikke like selvopplevd?

– Brødrene som vokser opp i skogen, i gjensidig avhengighet, og senere skilles i bitterhet, er hentet fra min egen families historie. Den har alltid ligget der, men har vært en fortelling om hvor hardt det var å vokse opp før i tiden, og hvor glad jeg burde være som hadde varmt vann i springen og tørre sokker. Men jeg tenker at min bestefar og hans bror hadde gode dager i marka – Tom Sawyer og Huck Finn-dager. Jeg har prøvd å skildre det ubrytelige båndet mellom slike brødre, og hendelsen som allikevel bryter det. 

– Når jeg har lest ut en god roman, melder det seg ofte et spørsmål, kan vi håpe på mer?

– Det å bo i en tekst over så lang tid var en nyslått glede for meg. Diskusjoner med redaktør og innbitt omskriving av partier som ikke fungerer, har også vært stas. Jeg savner mitt eget manus og sørger litt over den ferdige bokas endelighet. Den gamle er død, men Filip lever jo. Vi får se. 

 

Lars Elling (f. 1966) er billedkunstner, utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Han stiller ut i New York, Berlin og Oslo og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalmuseet og Kulturrådet. Som bokillustratør har han vunnet Deutscher  Jugendliteraturpreis, Kulturdepartementets barnebokpris og gull i Årets vakreste bøker.