Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Allan, med kofferten på slep, møter en rekke mennesker - alle med usedvanlig sterke personligheter - på sin ville ferd gjennom Syd- og Midt-Sverige. Noen blir med ham, som einstøingen Julius i skogen, som er den første som tar hånd om Allan, kioskeieren Benny, som også fusker litt i veterinærfaget, Gunilla på Sjötorp, også kalt Den skjønne, og den fire tonn tunge elefanten hennes, Sonja. For å nevne noen. Det blir flere.

Parallelt med reisen får vi også innblikk i Allans liv gjennom et århundre, helt fra han under enkle kår blir født i 1905, like etter at moren har gått i 1. mai-tog for åttetimers arbeidsdag og framskyndet veene. Faren forsvinner tidlig ut av Allan og morens liv, da han drar til Russland for å være med på å forberede revolusjonen der. Og Allan må nøye seg med tre års skolegang, før han må hjelpe moren med å tjene penger til livets opphold. Han får seg en elendig betalt jobb som visergutt på Nitroglycerin ABs produksjonsavdeling utenfor Flen. Etter hvert starter han sin egen dynamittfabrikk, foretar en uheldig eksplosjon og blir tatt hånd om av en rasebiolog som lurer på om Allan kan ha negerblod i årene, og tvangssteriliserer ham ut fra "eugeniske og sosiale hensyn".

Århundrets viktigste menneske
På forunderlig vis veves det enkle livet til Allan inn i politiske begivenheter i det absolutte tetsjiktet. Han har en finger med i det meste som utspiller seg på 1900-tallet. Sammen med en venn drar den unge Allan til Spania og trekkes aldeles tilfeldig - og ikke helt frivillig - inn i den spanske borgekrigen som brosprenger og begunstiges med general Francos personlige beskyttelse. Etter krigen reiser Allan over til USA og New York hvor han (han er jo sprengstoffekspert) kommer med den forløsende ideen som gjør at Oppenheimer kan utvikle atombomben. Helt tilfeldig. Allan blir venner (og etter hvert uvenner, i noen dramatiske tilfeller) med Truman, Mao Zedong, de Gaulle og Stalin. Han tilbringer tid både i Gulag og i fengsel i Teheran og blir svært språkmektig.

Vår helt Allan, hundreåringen, er rett og slett århundrets viktigste person. Hadde det ikke vært for ham ville verdenhistorien, og i ganske mange tilfeller topografien, sett annerledes ut.

Men vi kan også si det med Jonassons morfars ord, som forfatteren innledningsvis tilegner boka: "Dem som bare sier det som er sant, ern'te verdt å høre på."

På reise i en brutal verden
Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant syder av ekstremt fortelleroverskudd. Sidene er teppebombet med eksplosiv humor. Dette er en tykk og rikholdig roman som det under normale omstendigheter tar tid å lese, men som du helt sikkert kommer til bruke lengre tid på enn planlagt. Det er selvsagt fordi du etter hver side først må le deg ferdig, før du kan bla om og fokusere blikket igjen. Dette er en roman som går rett inn i en lang og ærverdig, europeisk fortellertradisjon - den om det naive og stort sett optimistiske mennesket på reise i en brutal verden. En røverhistorie ikledd et krønikeaktig og høyverdig språk, slik at du bare må tro på alt sammen. Assosiasjonene går til Arto Paasilinna, Bengtssons Røde orm, Hašeks Soldaten Svejk, Forrest Gump og Voltaires Candide. Som Candide, er Jonassons mesterverk et spark til Makten, som Allan er helt allergisk mot.

Men selv om verden til tider er uutholdelig, behøver ikke livet være det. Det er bare å finne fram sin indre Allan, klatre ut gjennom vinduet og lande rett i blomsterbedet.