– Vår navnløse helt reiser på loffen i Algerie på femtitallet da landet fortsatt er i fransk besittelse. Han bor der det passer, ute under nattehimmelen eller på billige hotellrom. Det går i øl, prostituerte og hele tiden søken etter meningen med det hele. Han får det for seg at i byen Talmanrasset er plassen å reise til, og haiker med to smuglere, treffer en dame og tar seg derfra ut i ørkenen for å treffe Nerval, en mann som har bodd i en hule i fem år. "Ikaros" er en kraftfull ungdomsroman som traff meg hardt! Et ungt menneskes utfordringer og de filosofiske spørsmålene er noe de fleste kan gjenkjenne seg ved, men noe de aller færreste behersker å nedtegne slik Jensen gjør det. En stor roman med store grublinger fra en stor forfatter, og en av mine absolutte favorittromaner.

– Dette er en av de beste norske bøkene jeg har lest. Ikaros er basert på Axel Jensens egen reise gjennom Sahara på 50-tallet. Den handler om ungdommelig overmot, om å motsette seg samfunnets normer og kreve sin egen plass. Men mest av alt om å finne en mening i livet, og sorgen over at det en dag skal ta slutt. Axel Jensen skriver først og fremst så utrolig godt; så lekent og samtidig presist, drømmende og gjenkjennelig. Man blir med en gang dratt inn i verdenen til denne rastløse unge mannen på jakt etter en fransk mystiker som holder til inne i ørkenen. For en leser i Norge i 2009 er dette langt unna både i tid og avstand, men Ikaros har det tidløse og allmenngyldige over seg som karakteriserer stor litteratur. Axel Jensen står jo heller ikke uten grunn igjen som en av de største norske etterkrigsforfattere.

– Jeg må innrømme at dette var ei bok jeg måtte lese av tvang, som følge av en strikt pensumliste. Samtidig må jeg legge til at jeg ble sterkt positivt overrasket. Dette er en reiseskildring som innehar alle de avgjørende elementene for en god leseopplevelse av sådan litteratur. Den fysiske reisen blandes med en indre utvikling, uten at dette blir klisjeaktig eller pinlig. Den gjennomgående humoren finner jeg dessuten svært treffende, og hovedpersonens selvironiske tone er uslåelig. Nei, Ari Behn, gå og legg deg! "bakgård" når ikke "Ikaros" til anklene engang..