Stoner er romanfiguren du aldri vil glemme. Og Stoner er romanen som forbløffer alle i sin forføreriske enkelhet. Vi skjønner hvorfor den blir kalt den perfekte roman.

49 år etter at Stoner kom ut i USA, kan det se ut til at dette lavmælte mesterverket blir en av høstens store bestselgere her hjemme. Verdenslitteraturen har mange uoppdagede perler, og Stoner er en av dem.

William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseopplevelse.

Presentert av Anna Gavalda, forfatter

Første gang jeg fikk høre om Stoner av John Williams, var da jeg leste et intervju med Colum McCann i The Guardian for noen år siden. McCann hevdet av denne romanen, som ble utgitt i 1965, var en av de mest undervurderte i den amerikanske litteraturen, og la til at han allerede hadde kjøpt over femti eksemplarer for å gi til venner, og at det var en tekst som berørte både forfattere og alminnelige lesere dypt. Særlig den siste presiseringen gjorde meg nysgjerrig, og utålmodig etter å lese boka - etter å lese den, elske den og få lyst til å dele den med mine egne venner etterpå. Dessverre var den aldri utgitt på fransk.

Men hva kommer så all denne entusiasmen og alt dette strevet av? Jeg vet ikke. Det er ingenting spektakulært med denne romanen. Den forteller om et karrig liv, et liv som foregår i det stille, livet til en lærer som bruker all sin tid på litteratur - ikke særlig sexy, vedgår jeg, og jeg venter meg heller ingen mirakler, men jeg er veldig glad for å ha kommet meg igjennom dette prosjektet. På den ene side fordi det har lært meg så mye om "yrket" mitt, alt dette som handler om legitimitet, om frihet, om respekt, ikke for et språk, men for en stemme, har vært veldig spennende for meg; på den annen side fordi Stoner er en roman som ikke henvender seg til folk som liker å lese, men til folk som har behov for å lese. Dette behovet for er ikke nødvendigvis en fordel, det kan til og med, og faktisk ganske ofte, være et handikapp. Å si til seg selv at livet, næh ... når alt kommer til alt er det ikke så viktig, og at bøkene kan gjøre opp for alt som mangler i det, innebærer ofte en risiko for havne på siden av det.

William Stoner etterlater et sterkt inntrykk av forspilt liv. Det var for øvrig et spørsmål som plaget ham helt til dødsdagen: Jeg har vært så glad i å lese at jeg har skuffet foreldrene mine, mistet venner, gitt opp karrieren og blitt redd for lykken; betyr det at jeg har kastet bort livet?

Første gang jeg fikk høre om Stoner av John Williams, var da jeg leste et intervju med Colum McCann i The Guardian for noen år siden. McCann hevdet av denne romanen, som ble utgitt i 1965, var en av de mest undervurderte i den amerikanske litteraturen, og la til at han allerede hadde kjøpt over femti eksemplarer for å gi til venner, og at det var en tekst som berørte både forfattere og alminnelige lesere dypt. Særlig den siste presiseringen gjorde meg nysgjerrig, og utålmodig etter å lese boka - etter å lese den, elske den og få lyst til å dele den med mine egne venner etterpå. Dessverre var den aldri utgitt på fransk.

Men hva kommer så all denne entusiasmen og alt dette strevet av? Jeg vet ikke. Det er ingenting spektakulært med denne romanen. Den forteller om et karrig liv, et liv som foregår i det stille, livet til en lærer som bruker all sin tid på litteratur - ikke særlig sexy, vedgår jeg, og jeg venter meg heller ingen mirakler, men jeg er veldig glad for å ha kommet meg igjennom dette prosjektet. På den ene side fordi det har lært meg så mye om "yrket" mitt, alt dette som handler om legitimitet, om frihet, om respekt, ikke for et språk, men for en stemme, har vært veldig spennende for meg; på den annen side fordi Stoner er en roman som ikke henvender seg til folk som liker å lese, men til folk som har behov for å lese. Dette behovet for er ikke nødvendigvis en fordel, det kan til og med, og faktisk ganske ofte, være et handikapp. Å si til seg selv at livet, næh ... når alt kommer til alt er det ikke så viktig, og at bøkene kan gjøre opp for alt som mangler i det, innebærer ofte en risiko for havne på siden av det.

William Stoner etterlater et sterkt inntrykk av forspilt liv. Det var for øvrig et spørsmål som plaget ham helt til dødsdagen: Jeg har vært så glad i å lese at jeg har skuffet foreldrene mine, mistet venner, gitt opp karrieren og blitt redd for lykken; betyr det at jeg har kastet bort livet?

Noen øyeblikk senere gir han et svar på spørsmålet, og i et forsøk på å gjøre ham en størst mulig tjeneste, har jeg også prøvd å svare. For egentlig, det må vi innrømme, er spørsmålet om livet vårt er mislykket eller ikke mye mindre viktig enn følgende spørsmål, som blir stilt av en lærer til en ukultivert, keitete og ensom ung mann som aldri har satt sine ben i et bibliotek, men som skal bli min helt: "Herr Stoner, William Shakespeare snakker til deg fra for tre århundrer siden. Hører du ham?"