Historien om skogsarbeiderne

Ingar Kaldal tar oss med langs fløterelvene og inn i skogsbygdene, hvor han lar oss møte flere slags skogsfolk, både menn og kvinner. Han åpner ei dør inn til en hel kultur som er i ferd med å gå tapt, og som vi i ei oppjaget tid kan ha godt av å dvele ved.

Skogen har tidligere vært en av våre største arbeidsplasser i de tradisjonelle skogsbygdene. Først for å skaffe virke til ved og husbygging, senere også til cellulose og papir. Skogsarbeid var ikke for sarte sjeler, det var slitsomt, farlig og skittent. Det var stort sett om vinteren at skogsarbeiderne var i skogen. Om sommeren hadde man ofte annet arbeid. Skogene rundt århundreskiftet var store og uten alle veiene vi har i dag. Derfor var det mest praktisk å bo i koier siden det ble for langt å dra hjem etter endt arbeidsdag. Koiene var små, ofte med jordgulv, og hver arbeider hadde knapt et par kvadratmeter hver. De gikk i de samme klærne til de sto av seg selv av skitt. De kokte middag på en vedovn, og over ovnen hang det kanskje noe til tørk som dryppet ned i steikepanna … Det var med andre ord trangt, og hygiene var et fremmedord.

Skogen er en av våre mest myteomspunne arbeidsverdener. Slik har det vært i hele den moderne epoken. Ja, kanskje blir skogen også mer og mer mytologisk når færre faktisk har sitt daglige virke der? Ingar Kaldal har skrevet om skogsarbeid og skogsarbeidere. Han lar oss møte en kultur som er i ferd med å forsvinne, men som er en viktig del av vår historie, men han forteller også om skogsarbeid slik det drives i dag.

Med livet som innsats
Vi har alle sett bilder av tømmer som fraktes nedover et vassdrag. Fløternes prestasjoner uti elva var imponerende. Ingar Kaldal kan for eksempel fortelle om Skytterhans – en mester uti elva. Tømmeret hadde stoppet opp i en floke før fossen, og i sokkelesten hoppet han rundt for å få haket seg på den stokken som hadde skapt floka, og som lå vrient til. Det var farlig, folk sto på land og skreik for å få ham til å gi opp. Men støyen fra fossen gjorde ham døv for mennenes rop. Plutselig løsnet det, og Skytterhans havnet i elva og gikk med stokkene i fossen. Det gikk bra, Skytterhans var mest opptatt av den fine hatten han hadde mistet.

Å observere fløting var populært. Slik skrev man om fløting i Skogeieren i 1957: «Kvinnene på land sto og skreik og ba til Gud. Elvekarene kastet seg i pråmen, den veltet og de fór ut i den fossande straumen. Det ropte og bad på elvebredden. Og elvekarene kom svømmende til lands.» I slike situasjoner møtte gamle og unge opp, og tilropene skar gjennom elvesusen. Dette var et lokalt drama med lokale helter. Skogsdrifta var blant de største næringene våre. Men den var også mye mer enn det: Gjennom hogst og fløting ble naturen og livet knyttet sammen. I skogen ble gutter til menn, mens skogsarbeidet formet landskapet – både det ytre og det indre. I skogen ble det dannet forestillinger om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Ingar Kaldal har skrevet en bok for alle som føler tilhørighet til skogen og som liker suset fra trekronene og fossene.