«Det er ikke jeg som eier skogen, men skogen som eier meg.» Å bli skogseier gir mange følelser, noen av dem overveldende. Som skogseier ser Håkon Bull-Hansen på trær, stier, dyr og tilstedeværelse på nye måter. Han gjør sine betraktninger om skogen før og nå, om hvordan folk opp gjennom tidene har levd av og i skogen. Det er ikke så lenge siden over halvparten av Norges befolkning levde på landsbygda i tilknytning til skogen, og mange var avhengig av skogen for mat og ly. I våre dager er vi også avhengig av skogen, men mest for å få fred, ro og rekreasjon.

Et skogens folk
Vi er mange som har et forhold til trær. I hvert fall forfatteren av boka Til skogs samt undertegnede. Som barn hadde jeg et eget furutre som var mitt. I hvert fall anså jeg det som mitt eget, selv om det på papiret tilhørte en bonde. Det var ikke noe spesielt ved treet, det var middels stort og middels pent, men sto stødig og godt plassert og hadde grener som gjorde det lett å klatre til topps. Treet fikk ganske mye kjærlighet, og gjensynsgleden (hos begge!) var stor hver gang jeg tok en tur opp blant barnålene. Naturopplevelser som setter preg på livet og som man bærer med seg som et indre landskap, er noe Bull-Hansen skriver om. Og han har sikkert et eller flere trær i sin skog som han syns er spesielt fine, som han har likt spesielt godt helt siden barneårene, og som får en ekstra klapp nå også. Men som nyslått skogseier av 900 mål blandingsskog, er det temmelig mange trær på å tenke på. Forfatteren har gått fra å være hytteturist, turgåer og soppsanker, til å bli grunneier med ansvar for å ta vare på en skog der dyr og ulike vekster skal vokse og trives, samt felles når tiden er moden. Skogen henger uløselig sammen med naboens skog, ja, med hele landets flora og fauna og hele jordens nordlige skogbelte. Det er ansvar knyttet til det å eie en skog!

Historier knyttet til skogen
Fortellingen tar utgangspunkt i Bull-Hansens skog øverst i Lågendalen. Men det handler ikke bare om egen skog, men like mye om vårt forhold til skogen nå og tidligere. Han utforsker natur og kultur, miljø og skognæring, bakover i historien og fram til i dag. Han forsøker å forstå vårt forhold til skogen i dag og hvordan bestefaren og andre bønder tenkte når de plantet ut et lite tre som skulle hogges et halvt århundre senere. Skogens historie handler mye om menneskenes liv og virksomhet, og skogen tilhører oss alle, som Aasmund Olavsson Vinje så vakkert skrev om i 1860. Det er fint å tenke på.

Skal bare en tur ut i skogen
Folk fra andre land syns nordmenn er rare. For vi skal ut og gå, og det er ikke så lett å forstå, særlig ikke når vi skal ut i skogen uten annen hensikt enn å trekke frisk luft og kjenne lukten av mose og barnåler. Vi trenger ingen annen grunn, og vi syns vi får mye igjen for å rusle rundt mellom trærne. Men joggere som løper rundt med musikk i ørene, har Bull-Hansen lite til overs for. «De urbane joggerne springer fort og rytmisk og ser rett framfor seg med sløret blikk. Gjennom øreproppene er hjernen innhyllet i en sky av tungt repeterende musikk, som et vern mot alle lydene i naturen.» Og kanskje har han litt rett i at man kun får 100 % skogsglede hvis man har alle sanser parate. «Når de ‘gamle hjerneavsnittene i reptilhjernen’ involveres mer, så avlastes de overstimulerte ‘moderne hjerneavsnittene’, og det fungerer som en mental oppladning», skriver Bull-Hansen og refererer til en annen klok mann, biologen Dag O. Hessen. I skogen bringes vi til sans og samling!