– Få litterære verk har satt så dype spor i meg som "Vente på Godot" av Samuel Beckett har gjort. Det synes jeg egentlig er litt merkelig, siden mange av de modernistiske skuespillene og diktene ofte er så kompliserte for meg (dette problemet har jeg som oftest ikke med den modernistiske roman). Hva får meg til å synes at et skuespill om to landstrykere som venter på en viss person ved navn Godot skiller seg fra alt annet modernistisk jeg har lest? Svaret på må nok være at tre sentrale trekk i skuespillet. For det først oppleves tragikomedien seg ulikt når den blir lest enn når man ser den (tragisk når man leser den, komisk når man ser den). For det andre gjenkjenner jeg meg selv i mange av de situasjonene når jeg snakker med min bestevenn eller en jente. For det tredje liker jeg Becketts mulige konklusjon, selv om jeg ikke er enig med alt, om at så lenge man venter så er det verdt å leve. Uansett hvordan man ser og vender på det, så anbefales skuespillet på det sterkeste!

– Dette er først og fremst kva ein kan kalle ei popularisering, for ifølgje Beckett var det alltid romanane som var det "skikkelege" litterære produktet, der kor han verkeleg kunne uttrykke i minste detalj kva han følte og tenkte om livet, medan skodespela hans, berre var eit forsøk på å nå ut til eit stort publikum, noko han også klarte. Likevel føler at dette skodespelet er verst å lesast. Det handlar om livet, og om døden og alt mogleg rart. Alt utspinner seg på ein absurd, ahistorisk plass, der alle verkar framandgjorte i forhold til kvarandre. men sidan alt er så ekstremt framandgjort, er det ingen som er sinte eller triste. Ein er berre forvirre og desperat. Ein kan ikkje unngå å flire og for å få medynk med karakterane. Men kanskje er vi også ein av desse aktørane i livets store scene. Eg syns ein bør lese denne utruleg originale og morosame boka, for å få eit innblikk i kva den moderne verda verkeleg består av.

– Samuel Becketts "Vente på Godot" er uten tvil et must for dem som vil lese stor verdenslitteratur. Ansett som et av de største moderne verk, uutgrunnelig, sjarmerende, og underlig. De to mennene Vladimir og Estragon som venter på Godot, som aldri dukker opp. De har ventet ved treet i mange år, uten resultater. Og hver dag møter de trofast opp for å vente sammen. De gjennomgår sine kriser, og kontemplerer selvmord, og tenker over sin underlige situasjon. De møter Pozzo, og hans "venn" Lucky som han har i bånd, som de også samtaler en stund med.
I seg selv er "Vente på Godot" et stykke som er forsøkt analysert utallige ganger, og kanskje meningen er nettopp fraværet av den. Uansett sitter man igjen med en underlig følelse etter å ha lest stykket. Beckett skriver også meget godt, med mange humoristiske vendinger, og grundige refleksjoner. Veldig god lesning, som ikke minst bidrar det til en litterær almenndannelse. "Vente på Godot" anbefales varmt, men fordrer også til refleksjon og ettertanke. Som underholdning har det sin verdi, men det er det absurde med stykket som griper leseren, og som gjør at man blir sittende i herlig undring når man er ferdig.

– To personer, omstreiferne Vladimir og Estragon, venter og venter på en viss Godot, som aldri dukker opp. Det har kommet bud fra ham om at han skal komme, og kommer han ikke i dag, kommer han sikkert i morgen. Så mens dagene går og årstidene skifter fortsetter de to å vente. To andre skikkelser, Pozzo og Lucky, dukker opp og skaper en slags avveksling, men understreker samtidig meningsløsheten og det absurde i ventingen.
'Venter på Godot' er et herlig tragikomisk teaterstykke som jeg fant utrolig underholdende. Kjappe replikker, en totalt fraværende handling, og to personer som bare venter på noe som aldri skjer, kan det bli til noe bra? Svaret er et rungende ja. Dette skuespillet er et mesterverk som du må unne deg gleden av.