En viktig og vittig stemme

Agnes Ravatn har en stadig voksende leserskare som har oppdaget hennes særegne stemme og det skarpe blikket for menneskelig svakhet.

Den bejublede og kritikerroste forfatteren briljerer både med plott, humor og snikende uhygge. I kombinasjon med skarpe iakttagelser og teft for samfunnsdiagnoser, har Ravatn en suksessoppskrift til glede for oss lesere.

Karin skulle ønske hun bare kunne slappe av med mannen og kose seg på den luksuriøse hytta ved Oslofjorden, men det er ikke så enkelt. Hvorfor har den gamle skolevenninnen nærmest tvunget på henne dette hyttelånet? Det må ligge noe bak, hun er rett og slett ikke typen som vil andre vel.

En buden gjest
Karin har etter beste evne unngått Iris siden skoledagene nettopp fordi hun var så manipulerende og spilte folk ut mot hverandre til hun fikk det som hun ville. Men hva kan det være denne gangen, de har jo ikke hatt noe med hverandre å gjøre på mangfoldige år? Er hun bare paranoid?
     Før hun har klart å pønske ut en måte å vri seg unna denne høyst ufrivillige hytteferien sitter hun i klisteret. Hun står der ved fjorden foran et digert arkitekttegnet vidunder av ei hytte. Ubekvem med den stilrene luksusen og i trassig forsvar for sitt eget måteholdne liv. Hun klarer ikke kvitte seg med følelsen av at Iris igjen har viklet henne i noe.

En liten hvit løgn, bare
Karin bestemmer seg for å prøve å gjøre det beste ut av det. De er jo voksne nå og lever hver sine liv, Iris får ikke lenger ha makt over henne. Dette skal bare være et hyggelig hverdagsavbrekk og noen fine dager sammen med ektemannen.
     Da hun treffer på en litt brysk hyttenabo, får hun et innfall. Skulle liksom ikke hun og mannen like gjerne kunne eie ei sånn hytte og dermed være i sin fulle rett til å slentre rundt i nabolaget? Til å være en som overtenker mye har Karin raskt viklet seg inn i en situasjon det ikke er så lett å vikle seg ut av igjen med æren i behold. For nå tror forfatterekteparet i nabohytta at hun og mannen er et velstående par som slapper av på luksushytta si. Og da de blir invitert over på litt vin og mat bare fortsetter de lureriet.

Vittig med ulmende undertone
Agnes Ravatn skriver fram det tette, psykologiske dramaet med presisjon. Det syrlige og vittige er lattervekkende, mens en ulmende anelse av at noe er i gjære får meg til å kjenne på Karins ubehag. Noe det er vanskelig å sette fingeren på. Og selv om misunnelse og irritasjon forstyrrer synsfeltet glimter Karin til med skarpe observasjoner. Hadde det bare ikke vært for at hun roter seg stadig lenger inn i løgnhistorien hun har servert naboene sammen med kreps og vin …