Den tyske sosiologen Hartmut Rosa har på kort tid etablert seg som en av de viktigste analytikerne av det senmoderne menneskets vilkår.

«Husker du den første snøen da du var liten? Det var som en ny verden, en annen virkelighet. Som om et sky, sjeldent vesen hadde kommet på besøk, senket seg over jorden og forvandlet den uten at vi trengte å gjøre noe, som en uventet gave. Snøen er det ukontrollerbares manifestasjon i sin rene form: Vi kan ikke lage den, ikke kommandere den, ikke engang planlegge for den med noen grad av sikkerhet, i hvert fall ikke over lengre tidsrom. Kanskje er det derfor så mange mennesker – ikke bare barn – lengter etter den.

I vårt forhold til snø speiler den moderne verdensrelasjonens drama seg som i en krystallkule: Den kulturelle drivkraften bak innstillingen til verden som vi kaller moderne, er tanken, ønsket og begjæret etter å underlegge verden vår kontroll. Følelsen av å være levende, av å bli berørt, opplevelser som teller, oppstår imidlertid gjennom møtet med det ukontrollerbare. En verden som var fullstendig kjent, planlagt og behersket av oss, ville vært en død verden.»