Lornts Mørkved er selvskreven president i Norges Toillingforbund. Georg Fredrik Rieber-Mohn er profilert jurist. Begge er tungt rammet av laksegalskap, uten det aller minste ønske om å bli friskmeldt. Sammen har de begått ei bok som beveger seg lekent i grenselandet mellom galskap og genialitet, som i stor grad er det samme.

Kamuflert kunnskap
Lakseegalskap er både en ellevill vandring blant halsløse fiskehistorier, og en flirende kommentar til all verdens skråsikre lakseprofeter. «Den første og viktigste sannhet om laksefiske er at laksen vanligvis ikke biter», slår herrene Mørkved og Rieber-Mohn fast, og raljerer med opphissende «fiskeporno» på glanset papir. Samtidig er denne boka en ulv i fåreklær - eller laks i sildedrakt, om du vil. Her finnes nemlig mye kunnskap kamuflert som humor, og omvendt. Og det er befriende å lese forfatternes tips for fiske med mark, sluk og flue; kortfattet, kvasifritt og særdeles enkelt å overføre til praksis. Dermed er det nok med noen få sider fisketips. Resten er opp til deg og dine lyster.

Som kan være av ymse kaliber, skal vi tro forfatternes gjennomgang av ulike typer laksefiskere: De glade amatører, De gale entusiaster, Jålebukken - og andre vesener vi alle har truffet ved elva. Verst av alle er Fanatikeren, «den laksefiskeren med færrest gledesstunder ved lakseelva, kanskje også ellers i livet».

Kjempelaksen
Det beste fisketipset er identisk med det beste sjekketrikset, mener Mørkved og Rieber-Mohn: Vær uforutsigbar, og annerledes enn alle andre. Dessuten bør du befri deg fra den selvoppfyllende profeti, som er å fiske mest med det du tror mest på. Før eller siden får du jo laks, og beviser nok en gang vidunderagnets overlegenhet. Lornts Mørkveds bidrag til de selvoppfyllende profetier er «Toillskjeia». For noen år siden kappet han av ei spiseskei, monterte på krok, og fisket bare med dette skeibladet hjemme i nordtrønderske Søråa. Omsider fikk han to lakser. Den ene veide 20 kilo, og var den største i elva på 100 år. Og «Toillskjeia» kom i produksjon på en vernet bedrift. «Sannheten er at når det gjelder laksefiske, er de fleste sannheter egentlig usannheter. Men her kommer altså selve sannheten om laksefiske», skriver forfatterne beskjedent. De har i stor grad sine ord i behold. Sannheten ligger jo allerede i tittelen. Laksefiske er galskap. Ofte uhelbredelig: «Metadon hjelper ikke, men en gradvis overgang til ørretfiske vil kunne dempe de verste anfallene.»

Lavkastefiskerne
Alle bøker bør kunne by på en saftig skandale. I mangel av hemmelige elskerinner, byr forfatterne på denne: Den medieprofilerte fluefisker Georg Fr. Rieber-Mohn kjenner - og vedkjenner seg - markfiskets gleder! Stadig flere får det jo for seg at bare fluefiske er edelt. Fiske med sluk kan til nød passere, mens markfiskerne er og blir «lavkaste» på laksefiskets adelskalender. Laksegalskap avslører slike holdninger, for hvem har rett til å utrope seg til «yppersteprester og skriftlærde i laksemenigheten»? Boka er humrende illustrert av Knut Høihjelle. Den har plass til alvor også. Som når forfatterne slår fast at «jo bedre laksevald, jo mer eksentrisk er grunneieren». Lornts Mørkved er grunneier. Valdet skal være usedvanlig bra.