– Sår, men meget opplysende

– Spennende , viktig bok for alle som jobber innenfor psykiatrien . Lærerik for bok for alle å lese.

– Meget god bok

– Det er en personlig beretning om den lange veien til å bli frisk. Lauveng tar leseren med inn i verden fylt av vrangforstilinger, hallusinasjoner og stemmer. En psykotisk verden som er vanskelig, eller rett og slett umulig å forstå for de fleste, likevel har den sin egen logikk. Selvskadingen og stemmene blir på en måte logiske, selv om det på enkelte steder gjør vondt å lese om det. Det viktigste jeg synes Lauveng formidler er håpet, bare tittelen bærer bud om at det er håp, "I morgen var jeg alltid en løve". Det ligger mye styrke og mot i tittelen. Et annet viktig budskap er å se pasientene som noe annet enn diagnosen. Se dem som individer og behandle dem med respekt. Ydmykhet. Flere steder i boken skilderer hun forskjellen på hvordan det opplevdes å bli behandlet av de rundt seg. Forskjellene kunne være ørsmå, likevel hadde det stor betydning for henne, og vil antagelig ha det for andre. Selv om man blir oppfattet som "gal" så kan man likevel ha sykdoms- eller selvinnsikt og fortjener å bli hørt, i alle fall på noe.

– Når jeg leste denne boka ble jeg helt og holdent dratt inn i verdenen til Arnhild, når hun var schizofren. Vi følger henne inn og ut av psykiatriske avdelinger, føler med henne i glede, sorg og frustrasjon - både over sykdommen, helsevesnet og andre offentlige instanser. Det er annerledes under overflaten, enn det man skulle tro! Denne boka anbefales for alle som er litt interessert i psykologi og psykiatri på noen måte. Lauveng har i sammen med sine nærmeste og i sammen med fagpersonell rundt seg, klart å bli frisk av en sykdom som går for å være uhelbredelig. I tillegg utdannet hun seg til psykolog, og jobber som det den dag i dag. Kan man høre noe mer fantastisk enn det?

– Denne boka gjør inntrykk! Den burde leses av alle som jobber i helsevesenet, studenter til disse yrkene og pårørende til scizofrene og psykotiske mennesker. Den er utrolig beskrivende, og jeg vil våge å påstå at som leser får en et godt innblikk i hvordan det kan oppleves å være psykotisk. Jeg syns at boka var utrolig fascinerende, samtidig som det er helt umulig å forstå at det går an å oppleve slike ting. Denne boka tror jeg at jeg kan anbefale til alle, uansett bakgrunn. Sykdommens irrganger er meget godt beskrevet, det ser i alle fall slik ut for en utenforstående.

– Arnhild Lauveng gjør et sterkt inntrykk ved å la oss lesere dykke inn i hennes hverdag som schizofren gjennom 10 år. Utrolig nok seiret hun over sykdommen og kan i dag fortelle oss om sine opplevelser. I morgen var jeg alltid en løve er en nødvendig og viktig bok for å forstå hvordan mennesker med psykiske lidelser oppfatter møtet med institusjoner og pleiere. Det er en unik mulighet til å få innblikk i hvordan brukere/innlagte opplever norske boliger og institusjoner, og ikke bare ansattes opplevelser. Dette er litteratur som kan leses for alle, da den er lettlest og fengende. Jeg anbefaler alle å lese boken, unge som voksne, og spesielt mennesker som utdanner seg eller jobber innenfor miljøarbeid/pleieyrker.

– Denne boken viser hvor viktig det er å tenke positivt, verdsette drømmer og bygge opp håp. Dette er en selvbiografi fra Arnhild Lauveng. Hun var schizofren, men er nå helt frisk, så det bringer til skamme alle tanker om at schizofreni er en livsvarig sykdom. Arnhild forteller om hvordan det var å ha psykoser, være på tvangsavdelinger og hun forteller mye om sykdommen. Hun skriver bra om hvordan hjelpepersonell enten kan være med på å bryte ned eller bygge opp en person. Hun beskriver også hvordan det er å bli tatt med makt, hvor lite skille det er mellom ydmykelse og respekt. Det er ikke alltid mye som skal til for å la en pasient bevare selvrespekten. En helt utrolig bra bok jeg vil anbefale ALLE å lese!

– Denne boka er en gripende fortelling som gjør dypt inntrykk med sine skildringer av en som tidligere har vært schizofren. Arnhild har vært svært syk, men er ferdig utdannet psykolog og jobber i dag som det. Hun forteller og beskriver godt hvordan hun hadde det og man kan nærmest føle smerten hennes. Boka gir et innblikk i hvordan en som er psykotisk har det med sine vrangforestillinger. Arnhild Lauveng viser oss hvordan hun hadde det og hennes harde kamp har ført henne ut i det virkelige livet igjen. Denne boka er ei svært sterk lesning som er rørende. Ei bok som anbefales på det varmeste.

– Hvorfor er det ulv på t-banen? Hvorfor er hodet fullt av stemmer som beordrer deg til å ta ditt eget liv? Dette er først og fremst en fortelling om det å aldri gi opp håpet, håpet om å gjenvinne kontrollen over eget liv. Lauveng maler frem bildet av ei sterk ung jente som sakte glir bort fra verden og seg selv. Alle gir henne opp og stempler henne som gal, men drømmen om å bli noe er sterkere en sykdommen. Boken gir et godt bilde av den behandlingen schizofrene får i psykiatrien, en behandling preget av oppbevaring og mangel på respekt. En vekker for både fagfolk og lekfolk.

– Arnhild Lauveng forteller i denne boka sin egen historie om det å være schizofren, og om å klare det få trodde hun ville klare: å bli frisk og utdanne seg til psykolog. Jeg møtte til tider mine egen holdninger i døra, særlig hvordan man ser på schizofrene som en gruppe mennesker, og ikke som ulike mennesker med ulike bakgrunner og forutsetninger. Et av Lauveng sine budskaper er å slutte å se på en pasient som en diagnose, og heller se hvert menneske sitt spesielle behov, og deretter kan man kanskje kurere flere med denne sykdommen. Boka bør sikkert leses av en del folk i helsevesenet, men jeg syntes den var interessant lesning selv om jeg verken jobber i helsevesenet eller kjenner noen med schizofreni.