Nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris.
Det står en engel på marken. Hun står rett foran meg, mild, gjennomsiktig. Det er henne lyset kommer fra. Først tror jeg at hun brenner, det sitrer i luften omkring henne, men det er flimmer fra tusen vinger, nattsvermere og andre smådyr, de kaster seg mot henne, flyr tilbake og kaster seg mot henne igjen. Hun står helt rolig og lyser. Hun ligner alle jeg har elsket. Kom, tenker jeg. Kom og løs den bundne jord.

Marie oppsøker en ungdomsvenninne i England som hun ikke har sett på mange år. Clara tilbringer en dag i Roma med en fremmed mann. En navnløs kvinne våkner opp i en verden som er forandret.

Kvinnene i Se en siste gang på alt vakkert står alle overfor noe ukjent, en side av tilværelsen som de ikke har erfaring med fra tidligere. De ni novellene handler om begjær og ensomhet, om tap og tilgivelse. Men også om det vakre som viser seg i glimt, det hellige og alminnelige som åpenbarer seg blant livets tilfeldigheter.



Anmelderne mener:

«Novelledebut med utvungen eleganse ... Se en siste gang på alt vakkert er satt sammen av ni sjangersikre tekster. ... I likhet med den tyske lakonikeren Judith Hermann, som er kjent for sine øyeblikksbilder og spartanske språkføring, lar Vego som regel hovedpersonene sine få stå i sine små og store eksistensielle kriser uten å forsøke å rydde i de rotete erfaringene de gjør seg. Som i 'Vinter', hvor man aner at en spontanabort og et påfølgende samlivsbrudd muligens er foranledningen til at fortelleren har brutt opp fra sitt gamle liv i København, uten at novellen gjør et større poeng ut av slike forutgående hendelser. Det mest interessante er likevel komposisjonen, hvor dynamikken mellom de gamle vennene er sidestilt med de andre elementene i et impresjonistisk novelleunivers med god plass til 'all things lovely', og hvor tilbakeblikk på livets små dramaer mer eller mindre sømløst glir over i naturtablåer fra den engelske landsbygda. Det er også først og fremst novellens taktile kvaliteter - hvordan Vego skriver frem lukta av våt ull, lyset som faller på kyrne på beitet og fornemmelsen av den iskalde vinterlufta - som jorder de mystiske undertonene og skaper en nærhet som er sjelden vare ellers i samlingen. ... Vego skriver med en utvungen eleganse som gjør at novellene i debutsamlingen lander trygt.»
Elisabeth Frøysland Pedersen, Morgenbladet

«Kristin Vegos noveller er stemningsfulle små universer. ... Vegos språk er rikt og sanselig, og leseren lar seg avslappet drive med av bildene. Mange scener er små perler, som når hovedpersonen i 'Ara Pacis' står i monumentet til keiser Augustus i et vinterlig Roma og angrer på at hun ikke heller ser snøen dale fra Pantheon; følelsen av at skjønnhet ikke helt lar seg fange, at man aldri er i dens sentrum, er rørende beskrevet. Også novellenes struktur fungerer, med uanstrengt flyt mellom tidsplan. Her brettes ikke ut noe stort bakteppe; novellene framkaller først og fremst en følelse , før man går videre til neste fortelling. ... Ved endt lesning skulle man gjerne tilbrakt mer tid i dette universet.»
Elise Winterthun, Klassekampen

«Gnistrende gode noveller ... Vego skriver frem små stemningsfulle rom der det er godt å være. Noen av tekstene er akkurat passe lange, andre kunne vært starten på en roman, alle ga meg lyst til å forsvinne: til Roma, til København, til Berlin, til og med til Antwerpen, for å bare gå rundt og se på alt som er vakkert.»
Ellen Sofie Lauritzen, Dagens Næringsliv

«Kristin Vego leverer velskrevne tablå der det ukjende løyser seg i det røynlege. ... ein solid debut, der skrivehandverket er av høg standard.»
Odd W. Surén, Dag og Tid









«Løfterik novelledebut. ... Vego har en sikker hånd om virkemidlene og trekker med tilsynelatende enkle grep opp linjene mellom det hverdagslige og det universelle, og skildrer sine personers ensomhet og tap, sårbarhet og skjørhet, og deres opplevelse av det vakre og uantastelige, med moden innsikt og i et klart, sobert språk uten overflødigheter. ... Ni gode noveller om begjær og ensomhet, tap og tilgivelse, det hellige og det vakre.»
Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad

«Kruttsterk debut.»
Martin Tilrem, Under dusken