Skog er magisk, og Anne Sverdrup-Thygeson vil at flere skal bli kjent med skogen og artene som er knytta til skogen. Fra små insekter som lever livet i løpet av noen uker, sopphyfer som vokser gjennom mold og fletter seg inn i røtter, ulike pattedyr og fugler til en gammel furu som kanskje er flere hundre år gammel. Men sistnevne er det stadig færre av. Dessverre. Skogen har blitt et produksjonssted for tømmer, og få trær oppnår sitt naturlige livsspenn.

Anne Sverdrup-Thygeson, kunnskapsformidler og kjent forkjemper for insektene, har i denne boka gått en skikkelig langtur mellom gran, furu, lind, or, ask og bjørk og kommet ut av skogslandskapet med ei bok vi som liker oss i skogen, har stor glede av å lese. For dette er en ganske bred bok som forteller om samspillet mellom artene, om myter og trærnes historie. Og Sverdrup-Thygeson forteller med undring og ydmykhet. For hva er vel finere enn trær? Selv døde trær er spiller en viktig rolle i naturen. Døde trær er noe av det levende som fins.

Så ska du høre suset over furua …

Har du et favorittre? Det har Sverdrup-Thygeson – en favorittfuru som er vindskjev og tung i sessen med røtter som ligner sjøormen Ruffen. Trær er ofte de største og eldste skapningene vi mennesker ser i våre liv, minner forfatteren oss på, og siden de kan bli gamle, kan trær knytte sammen generasjoner. Og å være i skogen, særlig gammel skog, er bra for helsa vår, viser forskning. Nivået av stresshormoner senkes, puls og blodtrykk går ned.

Underholdende og kunnskapsrikt

Forfatteren tar for seg de ulike tre-slagene og forteller om egenskaper og samspill med sopper og insekter. Vi får vite at lind er et tre som aldri dør. Nye stammer vokser stadig opp fra samme rot, og slik har den holdt på siden steinalderen. Det er mange som liker lind, for eksempel sjeldne slørsopper som lever i symbiose med de gamle røttene slik at treet får nødvendig næring. Sverdrup-Thygeson reflekterer rundt vårt forhold til skogen. Om den sterke lykkefølelse hun kan kjenne på skitur i Nordmarka og fortvilelse over tap av skog, og hvor tungt det er å få til endringer. Hun sveiper innom litteratur der skog er tema, som Ekmans Herrene i skogen og Ibsens Vildanden. Og hun er opptatt av at vi er i ferd med å bli natur-analfabeter. Vi mister ordene som beskriver livet rundt oss, og da er det lett å glemme insekter, fugler og planter. Vi må kjenne artene for å bry oss.

Trærne og vi hører sammen

Tippoldefarens flora trykt i 1803, danner en ramme rundt boka. Hvert kapittel har fått navn etter en art beskrevet i floraen, men temaene for kapitlene spenner langt videre enn selve arten. Boka er et verdifullt arvestykke og har spilt en viktig rolle for forfatteren. Den er dessuten et gløtt inn i et natursyn vi hadde for 200 år siden og som er ulikt dagens. Avslutningsvis sammenligner Anne Sverdrup-Thygeson norrøn mytologi der verden var ordnet som sirkler utenpå hverandre med årringer i et tre. Det er et mønster vi finner igjen i våre egne fingeravtrykk. Tiden, verden, trærne og vi hører sammen. Det er fint sagt.