Over land og hav

Brit Bildøen er fascinert av folk som går inn for å lære noe skikkelig. Selv liker hun å kikke på fuglene både hjemme i hagen i Oslo og på hjemstedet Gossen uti havgapet. Men kan hun egentlig nok om dem? Hadde det ikke vært fint å kjenne igjen fuglene på sang, utseende og atferd? Som hun sier: «Ein kan sjå ein fugl og tenke at det var ein fin fugl, men det er ei annleis oppleving å sjå fuglen og vite om det er ein sandløpar eller ein steinvendar eller ei strandsnipe.»

Hun gir seg selv ett år til undring, nysgjerrighet, begeistring og noen reiser til trekkfuglenes vinterland samt fuglestasjoner i Norge. Det har resultert i en vakker bok som handler om hvordan man blir en fuglekikker med mye kunnskap om artene, formidlet på en lun og underfundig måte. Over land og hav er en helt annerledes og praktfull bok om fugler.

Kvirrevitt?
Det er visstnok ingen arter som sier kvirrevitt, med unntak av linerla. Hvis man lager seg ord og setninger ut fra slik man oppfatter fuglesangen, er det lettere å huske og gjenkjenne den. Noen mener for eksempel at svart-hvit fluesnapper sier Din gris, din gris, din ekle gris, at tyrkerdua sier Su-do-ku og at ringdua sier My legs hurt, Betty.

Brit Bildøen blir med fuglekjennere på turer for å lære seg å skille ut ymse kvidder i en kakofoni av andre lyder. Det er ikke lett, men etter hvert blir man flinkere til å lytte. Hun finner ut at det er vanskelig å lære seg sniper, men at trostene er ganske enkle å skille, og at rødvingetrosten synger litt annerledes i Trøndelag enn i Bergen. Hvilket ikke er så rart, for fuglene har dialekt, de også.

Når høsten kommer
Forfatteren går på kurs, hun tar turen til fuglestasjoner, hun følger trekkruter og reiser på fuglekikkerturer til sydlige strøk. Det er rart å se en hjemlig art spankulere i et helt annet miljø! Hun imponeres over hvordan disse skapningene kan finne veien, og påpeker hvor viktig det er at fuglene ikke møter for mange hindringer på trekkrutene. Det kan bli litt for tøft for dem å møte høye glassbygninger, vindmøller og høyspentledninger. Men tenker folk på trekkfuglene, egentlig, når prosjekter etableres og fullføres? Hun forskrekkes over folk som ikke tar hensyn til fugler som ligger på reir, antagelig fordi mange ikke vet bedre. Folk går i land på øyene i Oslofjorden midt i hekketida og unger løper hoiene rundt. Fuglenes levesteder blir stadig mer oppdelt, en flekk her og en flekk der er ikke nok!

Men dette er likevel ikke en bok full av bekymring, selv om det er all grunn til å bli nedstemt av storspovas nestenforsvinning og vipas manglende nærvær. Forfatteren tror at flere må lære å kjenne igjen det som er i naturen. Kan vi noe om det, vil vi være mer interessert i å ta vare på det. I så måte er denne boka et nydelig bidrag for bevaring av fuglene.