Birger Amundsen har oppholdt seg 40 år på Svalbard, og har flere ganger vært i nær kontakt med isbjørn. For eksempel lempet han en gang en unge inn i hiet til mora! Amundsen har aldri måttet skyte en bjørn i selvforsvar, men lærte seg å tyde dyrets signaler: hvordan den blåser i nesen hvis man kommer for nær, hvordan den skyver fram underleppa når den er sint, klaprer med tennene og nærmer seg på en spesiell måte. Han har gått til fots og på ski med isbjørn i nærheten. Bjørnen ser ham, han ser bjørnen.

I boka Uten nåde gir han historien om menneskers møte med isbjørn opp gjennom årene. Det er en historie om jakt og fangst på Svalbard samt menneskers møter med bjørn. Historien til en rekke jegere og fangstmenn er fascinerende og på mange måter oppsiktsvekkende. Boka forteller om barske karer som foretrekker det ensomme livet og en nådeløs og brutal vei til profitt fram til jakta ble forbudt i 1973. I bokas andre del får vi historien om møter mellom bjørn og mennesker, og noen har endt med katastrofale resultater. Til slutt kan vi lese om forskernes syn på isbjørnens framtid.

Unike historier og bilder
Bokas omslagsbilde er oppsiktsvekkende. En fangstmann holder en isbjørnunge i armene, som den var et kjæledyr. Hans hender er blodige. Vi aner hva som har skjedd med mora, men hva skjedde med ungen? Fangsthistorien fra Svalbard kan være brutale. En stor del av boka er viet isbjørnfangst fra 1940- til 1970-tallet. Jakt- og fangstmenn (noen kvinner også) var ute etter å avlive flest mulig dyr for å tjene penger på skinnet. Ungene til binner som var avlivet, ble tatt vare på som tamme kjæledyr og ble solgt videre til dyrehager eller forskning. Historiene om og bildene av de morløse ungene er både rørende og vonde. En av ungene ble med Knut Bjåen på tur inn til Tromsø. Sebben, som ungen het, besøkte Grand hotell og tok en tur på Vinmonopolet. Det vakte en viss oppstandelse. Sebben bidro nok til å forsterke myten om at isbjørnene gikk rundt i gatene i Tromsø. Han endte som sirkusbjørn i USA. Amundsen begynte å samle materiell til boka allerede på 1970-tallet. De fleste historiene er derfor basert på førstehåndskilder. Her er historien til kameratene Kristian Torsvik og Steinar Ingebrigtsen, som optimistisk reiste til en øygruppe øst for Edgeøya i 1967 for å jakte og fangste. Kun Kristian kom tilbake. Hva som skjedde med Steinar er uvisst, men sporene etter ham slutter på en iskant på Steinøya. Fangstlivet kunne være dramatisk.

Det er noen få fangstfolk som står tydelig fram i historien. Andre er mer ukjente, og noen reiste til Svalbard helt uten erfaring. De kunne for eksempel komme fra Bærum eller indre Østfold, på jakt etter spenning og eventyr. De var imidlertid hardtarbeidende, hadde mot, og ble gode til å jakte og fangste. Vi kan ane at det var krevende å leve flere sammen i de små hyttene. Vennskap kunne snu til det motsatte, og brennevin var en selvfølgelig del av provianten. Ikke alle klarte å spare på innholdet i kagga så det varte hele sesongen.

Isbjørnen i dag
På slutten av 1960-tallet begynte forskning på isbjørn, og man vet blant annet en del om hvordan dyret beveger seg. Enkelte bjørner kan vandre over store avstander, mens andre er mer stedbundne, kan vi lese avslutningsvis i boka. Totalbestanden er omtrent 20 000 dyr, og ca. 3000 holder til på og rundt Svalbard. Tallene er imidlertid ganske usikre. Det er antagelig dramatisk for bjørnen at isen minker som resultat av klimaendringene. Mindre sjøis på høsten gjør at binnene ikke går i hi, og i 2013 ble det registrert en sterk reduksjon i antall hi på Kong Karls Land og Hopen. Amundsen gir et fint innblikk i hvordan forskerne jobber med registrering og kartlegging. I et intervju sier forfatteren at målet med Uten nåde er at man ikke skal komme utenom boka hvis man vil vite noe om isbjørner. Vi kan føye til og vil vite noe om Svalbard. Dette er fascinerende stoff og en fantastisk bok for alle som har et forhold til øygruppa langt mot nord.